Dear Madelyn

Nesten helt fra begynnelsen.

Det var altså sånn Noa hadde det. Du våkner en dag og Gud har tilgitt deg og du går mysende rundt hele dagen fordi du har glemt at sollyset kjennes varmt og grovt mot huden, som et kyss på kinnet fra faren din. Og hele verden er lysere og renere enn før, som om det sentrale Lillehagen-Bunnsbo i Göteborg har vært i vaskemaskinen i to uker og blitt deretter vasket med ekstra sterk vaskemiddel (Vanish) med fargeforsterker, for hånd! Og nå er gresset grønnere og frityrrioene sprøere.
Den ettermiddagen ble jeg liggende på magen på det nylig opptørkede gresset, og med fri vilje leste om Borgerkrigen eller som det ble omtalt her, Delstatskrigen.

I mens jeg leste om Sverige sin uenigheter med Norge, stoppet alt opp. Akkurat som det ikke fantes noe vind. Det fantes ikke noe sand i timeglasset. Sanden hadde rent helt ut, og ingen hadde anelser om hvor og tid sanden ville treffe bakken. Jordkloden bare stoppet å snurre. Men folk fortsatte å gå. Folk fortsatte å puste. Folk fortsatte å elske.

Tankene kom som et fossefall. Dråpene løp nedover på hverandre. Det var om å komme først, til evigheten. Og tilsammen ble de et fossefall. Men det var ikke et fossefall som kom milevis fra fjellene ned til bygda på jorda. Fossefallet kom fra himmelen, himmelen der alle kunne ønske de hadde svarene til. Og fossefallet traff universet med et høyrøstet dunk. Teknisk sett, så hadde fossen aldri landet med et dunk i universet. Men på denne måten, der tankene kom som et dunk i hodet mitt, så gjorde det det.

Jeg var bare åtte år gammel. Da de tok meg fra en framtid jeg ikke visste om, men som jeg var sikker på at jeg ville ha. Sophie. Hvis jeg skulle dømt fratagningen fra barnehjemmet, ville jeg sagt at det Madam Mackenzie og Dr. Nolan gjorde, var kidnapping. Ja, herregud jeg vet, jeg vet at det var adopsjon. Men om jeg hadde vært sju år eldre hadde jeg aldri lurt meg med de falske smilene som viste form for falske tegn til et kaldt hjem, der penger og popularitet sto på spill. Der ekle, egostiske stesøstre var å se hver eneste dag. Sure, plagsomme, feite katter. Og ikke minst den umenneskelige Madam Mackenzie, som flørtet penge summen mindre på rike butikkmenner i dyre klesbutikker, med sine enorme ekle hengepupper. Dr. Nolan, joda, de var vell like ille begge to, så dette er ikke et samtale emne. Dette er en fakta som ikke går an å stilles, slettes eller endres på. Publisert. Uønsket. Uåpnet. Foralltid lukket. Søppelkasse. Klikk, klikk. Dobbelklikk. Avslutt. Trykk avbryt. Ok. Fjernes.

Da jeg var fire år, ante jeg ikke noe om at det var et ord og en gjenstand som ble kalt foreldre. Enda har jeg ikke fått kjent følelsen av en mor og far klem, før legge tid. Madam Mackenzie gav meg aldri klem, bare når hun følte hun absolutt måtte. Når presset sto på i familie selskap og folk virkelig var tilstede. Ja, da rusket hun meg så vidt i det lange, krøllete, røde håret og sa, " Er ikke hun en vakker pike?". Mens hun tvangs smilte i ett minutt. Jeg så hvor lettet hun ble da hun endelig følte seg ferdig med å dra i krøllene mine. Hun tok fort hånden vekk fra hodet mitt, akkurat som hun brant seg på en stekeplate.
Dr. Nolan, var en helt annen person. Ikke det at han var så veldig mye MINDRE kaldere enn Madamen. Hver natt kom han inn til meg, når Madamen hadde tatt kvelden. Det var akkurat som han følte han fikk sjansen til å se på meg, ta på meg med andre ord. Han pleide å sette seg på sengekanten og fortelle jeg at jeg hadde et nydelig hår. Han så ned på teppet på gulvet som også var ganske så standar av han å gjøre. Jeg visste at det var alltid noe mer han ville.

Mange ganger dukker Sophie opp i hodet mitt. Jeg får nesten dårlig samvittighet av at jeg ikke tenker på henne mer.
Jeg kan enda huske hvor hard men myk den klemmen hun gav meg på barnehjemmet var, før jeg dro med Madam Mackenzie og Dr. Nolan hjem til Lillehagen-Bunnsbo i Göteborg. Det var selvfølgelig noe helt annet enn Costa Dorada.
Costa Dorada lå liker sør for Barcelona, som strekker seg fra Cunit i nord til den pittoreske fiskelandsbyen Les Cases d'Alcanar i sør. Costa Dorada var en perle, med mange små badebyer rundt. Roquetas de Mar, der jeg opprinnelig var oppvokst på barnehjemmet, blir aldri glemt. Små gutter som løp langs handelsgatene og knasket i seg granat epler og frukt som de tok mens handelsmennnene løp etter dem med kjepp. Jeg var på Costa Dorada til jeg var fem. Jeg kan huske alt.
Etterhvert ble jeg flyttet helt til Sverrige til da, Herrljunga i Fåglavik. Der de produserte verdens beste eple og pære cider. Dette er ikke kødd en gang. Jeg bodde på et lite gårdsbruk av et barnehjem med åtte andre. Det var små dammer med ender. Jeg var ikke vandt til et sånn slags sted. Det var flere mil til byen, og sjøen lå langt langt bort. Jeg var vandt til store bølger som slo inn mot husveggene ved fjellet. Fiskere som solgte fisk langs hele brygga, der vi løp og fikk smake på rå calamari, som betyr blekksprut. Vi løp videre med en blekksprut arm i hver hånd, til neste sted. Vi løp hvor enn vi ville. Det var ikke sånn at de voksne passet på oss. Oppdragelsen var så mye annerledes på Costa Dorada, enn det den er her i Sverige. Det var ganske vilt egentlig, med tanke på hvordan trafikken var farlig for oss. Vi måtte passe oss for de kriminelle strøkene. Og onde mennesker som tilba satan. Men vi løp ut likevel, gjorde like mye sprell. Snakket likevel med fremmede, noe som ikke Svenske mammaer ville latt oss gjøre. Problemet var, hvor var mammaen vår?

Fredelig lå jeg der i tankene mine, men på vei ut i det virkelige, før jeg ble brytt av med en rosa sko som stampet på boka om Borgerkrigen. Jeg dro ut HTC- headsettet og så opp, uten et stort sjokk over at det sto tre rosa fjotter av noen jenter.
" Madelyn, har du tenkt på hvordan du kommer deg hjem i dag egentlig? ". Stemmen hennes var så lys og irriterende. Det var som å høre Britney Spears sangstemme i snakke versjon. " Henrick kjører meg hjem, det er dessverre ikke plass til deg." Jentene bak henne fniste. De var som to kråker på skuldrene hennes. De fulgte etter henne overalt. Og hun var dessverre den ondeheksen, som tvangs bar rundt på en stakkars sopelime, som liksom skulle være Henrick.
" Sola begynner å komme fram nå, Madelyn. Kos deg på hjemturen." Smilet hennes var det ekleste smilet Gud noen gang kunne funnet opp i hele denne store Adam og Eva slekten. Akkurat da hun snudde ryggen og stakk ut rumpa si som en selvopptatt struts, begynte det å regne. Det var helt grått ute, men en dæsj tåke, som lå langs gresset nede på bakken. Skyene fortsatte bare å klemme ut vann som store, gigantiske svamper. Boken om borgerkrigen druknet i det våte gresset. Jeg stappet alt oppi den slitte brune skinn veska mi, dro med meg den altfor store dongerijakka, og labbet av gårde. Gresset var gjennomvått. Frytterioene var fuktige nå. Det var ingen å se i skole gården.
Mine 37 cm lange føtter gikk ufrivillig videre. Ned på grusveien og inn skogsveien. Det som liksom skulle være en snarvei. For min del var det en avslappende vei, der jeg fikk luftet tankene mine etter en forferdelig skoledag. Dongerijakka begynte å bli ganske så tung, etter å ha dasset rundt under sure sinte svampe skyer fylt med elleve liter vann.
Greinene på trærne grep etter meg. Bladene var der bare for pynt. Snart lå de halv grønne bladene også død på bakken sammen med de råtne barnålene. Hvorfor lå ikke en stakkars Anabelle med dem der nede? Eller kanskje heller en enda mer stakkars Madelyn skulle ligget der? Sånn at folk kunne få lov til å tråkke og stampe fysisk på meg, denne gangen.
Jeg skulle saksøke svampe-skyene om de hadde ødelagt Wellington klokken min, for sikkerhetskyld så jeg etter om det hadde kommet noe dugg inni den. Men da jeg først så på klokken, så var det ikke det jeg la ekstra merke til. Klokken var fem. Hva så?
Jeg satt i gang tankene mine, og prøvde å huske. Jeg så opp i lufta. En dråpe kom pilene rett ned, midt på nesa.
Bursdagen til Michael begynte klokken fire!