Devils x

Kapittel 1: The loner

Dessverre kommer det ikke noe mer av Charlottes liv, men dette er alikvel en slags oppfølger. I slutten av boken dro Nico og Charlotte til et møte til noen som dyrket djevelen, her kommer det mer om dem 👌
_________
"Taper!!", Alexia lo bitch latteren sin og kastet på det lange brune håret.

Wannabe. Det er det hun er. Skolens hore og wannabe. Det triste var at guttene liker henne, OG jentene. Jeg tipper jeg er den eneste som ikke liker henne. Den eneste som har forstått hva hun virkelig er, en heks.

Jeg småfniste litt av meg selv da jeg så for meg Alexia som en heks. Det lange brune håret ble krusete og stod til alle kanter. De fiolblå øyene ble grønne med en oransje glød inni. De perfekte puppene ble bitte små og steinharde. Og den pene, rette nesen fikk en svær vorte helt på tuppen. Den perfekte huden ble skrukkete og full av rynker. De elegante fingrene ble krokete og bøyd. Den deilige kroppen skakk og bøyd.

Hadde det bare vært så enkelt. Hvis jeg bare kunne gjøre om bitchen til en stygg gammel kjerring. Jeg hadde mest lyst til å kaste en forbannelse over henne, men hva kan jeg si? Jeg var ingen heks.

Sist gang hun plaget meg hadde jeg stått opp med henne, jeg hadde fortalt henne akkurat det jeg følte rett til henne, men vet du hva hun gjorde? Hun hadde bare brutt ut i hysterisk latter og gått. Det hadde ikke hjulpet i det hele tatt, jenta eide ikke skam.

"Kan du ikke bare krype tilbake til helvete Sabina? Det er der du hører hjemme! Du og den støgge katta di"

"Katten min er ikke stygg! Hun er bare annerledes", svarte jeg tilbake, noe jeg ikke burde gjort

"Hun er et misfoster, burde aldri fått lov å leve. Nei vent... Der har dere noe til felles, begge to er stygge som døden selv"

Ordene svei, men jeg var vant til det.

Katten min Miski har downs syndrom. Jeg fant henne i grøften da hun var bare en liten kattunge. Hun må ha blitt dumpet da eieren fant ut at hun var syk. Lagt igjen for å dø, hvor slemt er ikke det? Jeg plukket henne så klart opp og etter det har jeg aldri klart å kvitte meg med henne. Hun er min beste venn. Rettelse, hun er min eneste venn.

Jeg kjente sinnet vokse inni meg, ikke fordi hun kalte meg stygg, men fordi hun kalte Miski stygg. Jeg tok et par skritt nærmere og stirret hennes hatsk inn i øynene.

"Du kan kalle meg stygg. Du kan kalle meg feit. Du kan mobbe meg. Du kan plage meg. Du man slå meg. Du kan spytte på meg. Du kan gjøre alt du vil med meg, men aldri, jeg mener ALDRI kall Miski stygg", freste jeg mellom sammen bitte tenner.

Alexia hadde krympet mitt. Den ellers så rette ryggen var ikke fullt så rett lenger, og puppene struttet ikke fremover, men var sunket litt tilbake.

"Jeg har lyst til å slå deg i fjeset akkurat nå", sa jeg og hun krympet seg enda mer. "...men jeg synker ikke ned på samme nivå som deg"

Hun hadde kommet til seg selv igjen, og rettet seg opp. "Du våger ikke å true meg Sabina Hennox"

"Å Alexia. Jeg truer deg ikke, jeg forteller deg hva du skal gjøre", sa jeg truende og snudde på hælene.

Jeg hadde klart det. Jeg hadde endelig satt henne på plass. Jeg hadde turt å stått imot henne, tatt igjen. Og hun hadde blitt målløs, hun hadde ikke noe comeback. Jeg vant.

Å Miski, du skulle sett meg nå.

Da jeg hadde rundet hjørnet på skoleporten begynte jeg å løpe. Jeg ville fortest mulig jeg til henne og fortelle henne hva jeg hadde gjort. Dette måtte feires.

***

"Miski. Pus pus", lokket jeg da jeg kom inn døren.

"Miiiijauuu", mjauet hun og pilte bort til meg. Hun strøk seg inntil beina mine og jeg løftet henne opp mot fjeset mitt.

"Nei se på deg da jenta mi", sa jeg med baby stemme. "Er ikke du pen", jeg boret fjeset mitt ned i den myke pelsen hennes og hvisket hemmeligheten min til henne

Hun så på meg med store øyne og jeg kan sverge på at det lignet på et smil.