Et ansikt dekket av stjerner

Det er så stille. Komplett stillhet. Tom stillhet. Ingen tanker, mange ønsker, for få ord. Hun lå i fanget hans. Det eneste stedet hun var trygg. Pappaen hennes hadde de varmeste hendene hun visste av. De gjenspeilet hjertet hans. Varme. Han strøk henne over kinnet, mot hårfestet og fortsatte nedover hodeskallen. Hun var så vakker. Hun hadde store blanke øyne, liten, men markert nese, over nesen og mot hårfestet var hun dekket av store og små fregner. Hun lignet en stjernehimmel. Helt unik, så spesiell, så vakker. Han pleide å telle fregnene hennes, for han mente det kom flere og flere jo eldre hun ble. Hun hatet de. Fregnene hennes gjorde henne så annerledes fra de andre barna. Mye gjorde henne annerledes nå.

Hun hadde vært syk lenge, men hun hadde ikke begynt å se syk ut før hun mistet håret. Hun hadde lange, tykke øyevipper og mørke, bastante øyenbryn. Nå følte hun følte seg til tider veldig naken uten. Det eneste som fylte ansiktet hennes nå, var fregnene. Hun hadde med tiden blitt mer tilfreds med fregnene, men ønsket om at det var færre av dem kom til å bli værende til den dagen hun døde. Fregnene fungerte som et kart. Kart over hele verdenssorger. Hun var avmagret, svak og blyg. Hun så på han. I et øyeblikk føltes alt veldig komplett. Han skjønte at hun skjønte. Hun var ung, altfor ung til å skjønne selv. Han knakk sammen og dermed ble øynene hans ble fylt med væske. 1. 2. 3. 4. 5 tårer falt ned på kinnet hennes. Hun tørket de vekk. Med hånden sin tok hun hans og plasserte på kinnet sitt og tok den andre og holdt rundt den, så hardt som hun kunne. Kan du telle fregnene mine, pappa? spurte hun forsiktig. Hun så opp på pappaen sin. Det lyste ro av henne. Hun var ikke redd, ikke lei seg, ikke sint. Hun var for første gang tilfreds. Han begynte å telle. 1. 2. 3. 4. En tåre falt nedover kinnet hennes i det hun slapp taket på hånden hans. Han telte for siste gang fregnene hennes, - og for første gang skulle hun ønske det var fler av dem.