Ingen ting å miste

Kap. 1

Jeg har fortalt historien min mange ganger, men jeg har aldri fortalt hele. Hele historien om hvordan jeg mistet alt og like vel klarte kom meg hit jeg er i dag. Dette er min historie.

Jeg bråvåknet av at Slade ristet i meg, jeg hadde hat mareritt sånn som jeg alltid hadde. Marreritt om den natten for fire og et halvt år siden, den natten foreldrene mine ble myrdet, Slade satte seg vedsiden av meg og jeg la meg med hodet i fanget hans. Han spurte ikke hva det var fordi han viste det, han viste at jeg tenkte på den natten, den siste natten med foreldrene mine, da jeg bare var fire.
Når jeg våknet neste morgen hadde Slade allerede fikset frokost og når jeg sier fikset forkost menr jeg ikke å gå i butikken å kjøpe mat, men å spørre noen om å gjøre det for oss, vi ville rigtig nok gjordt det selv hadde det ikke hvert for at politiet var ute etter oss, eller de viste vel strengt talt ikke at de var ute etter oss vi var alt for gode til å sule sporene etter oss. Jeg hadde akkurat satt meg ned for å spise da Slade kom in. Han gikk bort til meg å rufset meg i det brune håret mit. Å så meg dypt in i mine brune øyne, og spurte om jeg var klar for det som skulle skje i kveld. Jeg  var klar. Ja, Så klart jeg var klar vi hadde jo planlagt dette i over en uke.

Vi hadde planlagt alt hvordan vi skulle gå in, hvilken vei vi skulle ta, hvor vi mest sansyneligt ville møte på noe, osv. , alt var pålanlagt. Vi hadde i sjekket våpnene, og resten av utstyret dagen før. I tilleg var stedet vi befant oss på bare 5 minuter unna stedet hvor vi skulle slå til. Det eneste vi trengte å gjøre nå var å vente til det ble mørkt.