WolfHeart

Rastløs

Jeg satt på rommet mitt. Jeg var veldig rastløs. Jeg så meg i speilet. Jeg lukket øynene, og når jeg åpnet dem var den normale, gyllenbrune fargen erstattet med en ravgul. Jeg lukket dem igjen, før jeg åpnet dem. Heldigvis var de brune igjen nå. At jeg fikk ravgule øyne av og til kunne virke skummelt for andre. Men nå var jeg stengt inne på rommet mitt. Det startet med at jeg spiste frokost. Det var høstferie og jeg skulle ta meg en brødskive. Planen var å ha Nutella på, men da la jeg merke til kjøttet i kjøleskapet. Det var til middag, og helt rått. Jeg prøvde å gå vekk, men instiktene tok over. Jeg dro til meg kjøttet, og når mamma kom inn hadde jeg ravgule øyne, og store, myke ulveører. Da sendte hun meg inn på rommet.

Og nå satt jeg her. Ulveørene hadde gått bort men hadde fort blitt erstattet med klør. Jeg snudde meg mot klesskapet mitt. Jeg gikk bort og satte klørne inn i treverket før jeg dro ned og lagde store, lange og dype kutt i det. Det var fullt av kloremerker fra før. Jeg prøvde å konsentrere meg om hvem jeg var så jeg ikke skulle bli til en ulv. Jeg heter Grace. Jeg er tretten år gammel. Jeg har svart, rufsete hår til skuldrene og øynene var gyllenbrune. Jeg brukte en ulve-t-skjorte, og- Nei. Ikke tenk på ulver. Ingen ulver. Nei. Katter. Mus. Poteter. Alt annet enn ulver. Men bildet av ulver var som brent inn på netthinnen min. Jeg skjønte hva som skjedde, og når jeg åpnet øynene og så inn i speilet mitt stirret en ulv rett tilbake på meg. Men det var speilbildet mitt jeg så. Jeg hadde blitt til en ulv igjen.