Teenager

Kapittel 4

Siri pov

Jeg hater regn. Kan faktisk ikke fordra det. Det er ingenting å finne på. Jeg kastet et blikk vekk fra vinduet og bort til mobilen. Den stod til lading. Det var en samsung, men ikke den nyeste. Foreldrene mine sier at ikke alltid den nye er det beste, men det kunne vært greit med en litt nyere. Den er kjempetreg og det tar hudre år når man bruker internett.

Jeg lente meg mot den og slo den på. Selvfølgelig tok det flere minutter, men det spiller vel ingen rolle? Jeg har hele dagen. Da den endelig hadde slått seg på, trykket jeg meg inn på Kontakter. Vente. Jeg bladde nedover, men det tok en stund, fordi mobilen ville ikke slutte å lægge. Da jeg tilslutt hadde kommet meg inn på nummeret til Peter ringte jeg det.

Pip

Pip

Pip

Pip...

Etter en stund med piping ga jeg opp. Hvem gidder vel å sitte å høre på piping i sju lange og sju breie? Ingen, ingen gidder det.

Hadde jeg hatt penger hadde jeg nok sittet på Starbucks nå. Bare tanken på en frappe gjorde meg tørst, men jeg gadd ikke å gå ned å hente. Hvem gidder vel det på en slapp og døll dag som dette? Ingen.

Skulle nesten tro svaret på alt idag var ingen. Er det noen spørsmål der svaret er nesten alle eller nesten ingen? Selvfølgelig er det, det, men du gidder bare ikke å tenke på sånne spørsmål.

Dette er virkelig en lat dag. Hadde det ikke vært for den dårlige mobilen og den ødelagte cd-spilleren, hadde jeg kanskje giddet å gjort noe. Ingen gidder å gjøre noe uten musikk. Der har vi det igjen, ingen. Ingen. Ingen. Ingen. Hvorfor er alle så enige, men også ikke enige? Wow, jeg burde begynne med rehabelitering mot tenking. Lurer på hvordan det hadde fungert. Det hadde nok ikke fungert så bra. Ingen kan slutte å tenke. Ingen. Ingen. Mobilen begynte å lyse. Peter. Han ringte.

Peter: Hei, sorry at jeg ikke svarte istad, jeg og mamma dreiv å spiste.

Meg: Det går bra. jeg lurte på om vi kunne møtes ved Thorseten g tulle i regnet, blir du med?

Peter; Sorry, møter deg kun hjemme hos deg, er det greit?

Meg: Selvfølgelig.

Peter: Da møter jeg deg i hagen din

Meg: Greit, hade.

Peter: Hade

Han ventet med å legge på til jeg hadde gjort det. Han er ganske søt sånn sett. Aldri ville han gjort noe for å såre andre, ikke med vilje ihvertfall.

Etter tjue minutter dingte det på. Jeg løp ned og ut inn i armene hans.

---------------------------

Sorry for kjedelig del, men følte for at den skulle være litt tenkete. Jeg vet at tenkete ikke er et ord, mn det gjør det ikke mindre morsomt. Bare sjekk ut de andre historiene mine også. Vote og kommenter. Spørsmål er tillatt :)