Marco løper foran meg med et kjærlighetsbrev i hånda. Mitt kjærlighetsbrev. Som jeg ikke hadde fått lest enda. "Kom tilbake!" Ropte jeg fortvilet. Jeg hadde ikke så mange krefter igjen til å rope. Marco ler, og begynner å åpne brevet. "Stopp!" Prøver jeg igjen. Men det så ikke ut som hun hørte det.
Plutselig runder Marco et hjørne med meg i helene. Jeg kan likevel ikke se henne enda. En bil tuter, og et skrik høres. Jeg våknet brått, og satte meg opp i sengen.Jeg har tårer i øynene. Så hører jeg skritt i gangen, og døren blir åpnet. Pappa kommer inn. Det må ha vært jeg som skrek. "Går det bra?" Spør pappa, og jeg ser at han står i morgenkåpe. Han kommer lenger inn i rommet, og setter seg på sengen min. Jeg ser på han med tåreblanke øyne. "Var det den drømmen igjen?" Spør han, og jeg nikker.
"Såså, det går fint" Sier han med trøstende stemme,og gir meg en klem. Han satt på sengen min helt til jeg sovnet.
Hei! Takk for at dere leser historien min! Jeg får nok ikke så mye tid til å oppdatere framover. Men jeg skal prøve å oppdatere så ofte jeg kan. *Løgn*
YOU ARE READING
Tapte venner
RandomFor et år siden, mistet jeg min aller beste venn, Marko. Hun var det eneste jeg hadde etter tapet av mamma, og jeg føler det var min skyld. Kommer jeg til å ha den resten av livet?
