Jeg går bortover den kalde skolekorridoren. Hver gang døren åpnes, kjenner jeg den kjølige vinterluften som treffer huden. Som små åndedrag.
Jeg haster meg inn i klasserommet mens jeg ser ned i bakken. Ignorerer alle de ubehagelige og harde blikkene. Jeg var sen, men det brydde jeg meg ikke om. Jeg hadde mistet det viktigste i livet mitt.
Selv om det var et helt år siden, får jeg ikke de ekle bildene ut av hodet. Marco som ligger bevisstløs på bakken, druknet en dam av blod. Plutselig blir jeg oppmerksom på at alle ser på meg, også læreren. Jenny, som er en så og si OK venn, prikker meg på skulderen og hvisker "Læreren har sagt navnet ditt 5 ganger nå Othelia" Jeg blir Litt forskrekket over hva jeg sitter og hører. Jeg ser på læreren. "Vil du lese tredje avsnitt for oss?" Spør hun.
"Eh, ok" mumler jeg og blar om. "Planetene i vårt solsystem." Leser jeg opp.
Hei! Beklager for å ikke ha oppdatert siden 6.mai!!!! Men heldigvis har jeg to masete yo- venner som gir beskjed.
YOU ARE READING
Tapte venner
RandomFor et år siden, mistet jeg min aller beste venn, Marko. Hun var det eneste jeg hadde etter tapet av mamma, og jeg føler det var min skyld. Kommer jeg til å ha den resten av livet?