Ut av det blå var jeg ute på skoleplassen, og ventet på at skoleklokken skulle ringe inn. Det vart en helt vanlig morgen med de samme vanlige samtaletemaene jeg snakket om med venninnene mine. Men det var noe som ikke stemte helt, noe som ikke var en del av min normale morgen. Jeg hadde noe hardt og flatt i baklommen jeg ikke kunne sette ord på. Den første tanken som streifet meg var telefonen min, men den lå i høyrelommen i min sandbrune høstjakke.
Uten å tenke mer på min egen telefon som lå i jakkelommen førte jeg hånden ned i høyre baklomme og grep tak i det som minnet meg mer og mer om en telefon. Og rett hadde jeg, men hvem sin telefon er det jeg har fått tak i på mystisk vis? Jeg skrudde på telefonen, og på låseskjermen var det bilde av Alexander. Noe som etterlater meg med 2 alternativer. Enten er det Alexander eller en gal stalker som har en pappfigur i menneskestørrelse som allerede har giftet seg og fått 6 barn med han.
Og utifra mine 2 veldig gode teorier satser jeg på den 1. teorien, delvis fordi det var den som var minst gal og skremmende. Selv om Alexander er den mest attraktive personen på trinnet med ett forferdelig temperament er det likevel teorien om den gale stalkeren jeg er mest redd for.
Det har gått rykte om at han begravde noen levende fordi de hadde stjålet telefonen hans, og jeg vil ikke bli hans neste offer. Selv om personen ble funnet før noe gale skjedde, vil jeg likevel ikke bli utsatt for det samme som han. Så jeg burde gi telefonen hans tilbake så fort som overhode mulig.
Jeg så meg rundt på skoleplassen, men han var ikke noen plass å finne. Kanskje han skulket i dag og? Det hadde ikke sjokkert meg, han er bare på skolen når han føler for å være der. Men han har ikke alltid vært en sånn person som skulker og er bare på skolen når han føler for det. For 2 år siden, da vi gikk på ungdomsskolen i 10. klasse var han på skolen hele tiden, og var aldri syk. Men rundt våren skjedde det noe i familien hans som gjorde at han ble sånn han er nå. Ingen vet helt hva som skjedde, men det går mange rykter om hva som kan ha skjedd.
Så uten å skaffe mer problem for meg begynte jeg på oppdagelsesferden min på å finne den berømte Alexander. Jeg marsjerte rett ut av skoleplassen uten å bry meg om at timen min begynte om 7 minutter. Jeg hørte noen av venninnene mine rope etter meg, men akkurat nå var det min minste bekymring. Og kjente jeg dem rett så kom de nok til å finne opp en unnskyldning fordi jeg aldri forlater skolen uten en grunn.
Jeg visste hvor Alexander bodde, vi er naboer og bor vegg i vegg med hverandre. Bokstavelig talt. Han har rom ved siden av mitt. Og om vi begge to skulle ha åpne vindu er det ca. 15 centimeter mellom kantene på vinduene. Så jeg har full utsikt til rommet hans og han har full utsikt til rommet mitt. Jeg har bedt mamma om å kjøpe gardiner til meg som ikke er gjennomsiktige, men jeg tror ikke hun helt har forstått det enda..
På trinnet er det ingen andre enn meg og kompisene til Alexander som et hvor han egentlig bor. Jentene har diskutert det mange ganger i klassen. Jeg vet ikke hvor de har fått de adressene fra, men de ar på andre siden av byen, og stikk motsatt av hvor han bor. Det er nesten umulig å holde latteren inne. Til tider slipper den ut, eller deler av den, så jeg høres ut som ett retarda esel.
Uten å tenke mer på det satt jeg opp farten mot hjemmet hans. Det er en gåtur på ca. 15 minutter, på det beste. Jeg nærmet meg ett skjul som er ca. midt mellom der vi bor og skolen. Det er der man tar seg en stopp visst man føler for å ta seg en liten pause eller visst det bøtter ned og man ikke vil bli helt gjennomvåt. Og være like uheldige som meg som gikk med en knæsj rosa bh under en hvit bluse. Jeg tenkte at jeg ikke kom til å bli så våt om jeg gikk litt fortere, og jeg hadde glemt jakken hjemme. Men når jeg ankom skoleplassen så alle, rettelse stirret alle på meg og hvisket. Jeg forstod ingenting før jeg ankom timen og Alexander kom bort til meg. Han kastet en genser på meg og sa "fin bh." før han snudde seg og gikk. Jeg gikk inn på badet å så meg selv i speilet. Man kunne se bh'en min kjempegodt. Jeg dro hettegenseren over meg og så i speilet igjen. Hettegenseren var posete og luktet som Alexander.
![](https://img.wattpad.com/cover/36781913-288-k918880.jpg)
YOU ARE READING
Drømmen min om han
RomanceHistorien er ikke rettet, og blir ikke det før jeg er ferdig med boken, evt 1. boken. --- nr. 61 i romantikk 27.01.17-- Tips gjerne historien min til andre! Har du ofte lurt på hvordan drømmegutten er, både på utseende og personlighet. Tenk om akku...