Mørkt lys

Jeg ga deg liv, du reddet meg

Den lå der, skrikenes dens rev gjennom luften. Guttene i klassen sparket den lo av den. En ravn, unaturlig stor hadde krasjet inn i et vindu på skolen vår. Frosset fast hadde jeg sett den dale ned. En sverm med gutter hadde kommet til den og begynt og stikke den med en pinne, så sparket den. Jeg klarte ikke å se på, jeg klarer ikke.

"Slutt!" Jeg skrek høyt og dyttet en av guttene bort. Alt ble stille. Jeg tok sjansen og grep ravnen. Jeg løp bortover grusveien akkurat da skoleklokka ringte. Jeg hørte sinte rop bak meg. "Drittunge!", "Jævla merr!", "Bitch!". De løp ikke etter meg, heldigvis jagde en lærer dem inn. Ravnen lå stille i armene mine, lot meg bære den. "Hold ut" hvisket jeg og økte farten. Jeg sluttet ikke å løpe før jeg var hjemme. Jeg gikk inn og bar ravnen forsiktig bort til kjøkkenbordet der jeg la den ned. Vingen var vridd i en ekkel bue og den pustet tungt.

Jeg løp opp trappen. Inn på badet. Rotet i skapene. Dro ut et førstehjelpsskrin. Løp ned igjen og grep pcen min på veien. Jeg åpnet pcen og googlet ravn og gikk inn på bilder. For å rette på vingen måtte jeg ha en modell. Jeg så på ravnen, så på bildet. Jeg kan klare dette her. Jeg tok hendene mine rundt ravnevingen. "Dette kommer til å gjøre vondt". Jeg begynte å vri, dytte beinene forsiktig på plass. Ravnen spente seg og ga fra seg et halvkvalt vræl. Jeg måtte jobbe raskt. Endelig hadde jeg vridd vingen på plass. Jeg fant bandasjen i skrinet og bandt den rundt vingen, stramt så ingenting skulle gli.

Jeg pustet lettet ut. Det verste var over. Jeg begynte å rense sårene etter pinnestikkingen. Kjente etter brukne ben etter sparkingen, men ingenting heldigvis. Jeg så på ravnen, de svarte fjærene lå overalt. Jeg plukket en opp, den glimtet i det grå lyset utenfor. Det begynte å dryppe utenfor, så hamret det ned med regn. Jeg satt stille med ravnen. "Du var veldig heldig at jeg var der" Sa jeg stille. Ravnen skurret nedi halsen. "Jeg må ta vare på deg til du kan fly. Du må love meg å ikke hoppe rundt i huset, mamma kan finne deg" Sa jeg som om den kunne forstå meg. Den vridde på hodet og gå fra seg en av de vrælene, stolt, trygt. Jeg smilte, et lys var tent i mitt mørke liv, jeg tenkte meg aldri at et lys kunne være så mørkt.

***

Måneder hadde gått siden lumière sombre hadde blitt reddet. Jeg hadde gitt han et navn og nå sto jeg på gressplenen i hagen og holdt han forsiktig. "Er du klar?" spurte jeg. Jeg hadde skulket masse skole for å ta vare på ham. En av vennene mine hadde tatt med leksene mine for å hjelpe meg. Han hadde blitt bedre og bedre og nå klatret han ut på armen min. Klar for å strekke på vingene. Han bredte dem ut og hoppet ned fra armen min. Flakset ukontrollert i et sekund før han fikk tatt noen sterke slag med vingene. Han lettet sakte. Og så var han høyt oppe på himmelen. Han skrek stolt. Høyt.

"Hei, fin fugl" en av guttene i klassen sto med kameratene sine rundt seg. Stikkingen, sparkingen. De måtte ha gått forbi og sett meg og lumière. De hoppet over gjerdet og dyttet meg. Jeg falt ned. Sparket kom fort stikkende. Flere kom. En symfoni. Jeg hostet. Gresset ble rødt. Var det sånn pappa hadde det før han ble slått ihjel. Han var sterk, men likevel på jobben, der han skulle være trygg, ble han slått ned. Jeg kunne ikke skrike. Ikke rope. All depresjon kom tilbake. Mamma som hadde begynt å drikke. Barberbladet. Blodet. Sykehuset. Tilbake. Lumière.

Et Høyt singlende skrik som glass som knuses gikk gjennom luften. Lumière. Han stupte ned og angrep lederen av gruppen. Flakset, klorte og hylte. Hyl fylt med hat. Gutten løp bort, jeg kunne se blodet i fjeset hans. De andre fulgte etter. Lumière sombre. Mørkt lys betydde det. I alt mørke, var det det mørkeste av alle som lyste opp verdenen min. En kvinne fra gaten kom løpende mot meg, hun må ha sett hva som skjedde. "Herregud! Går det bra!?" hun grep telefonen og ringte 113. "Hei jeg har en skadd jente her! Alvorlig! Ja! Hun har blitt slått nesten ihjel!" alt ble til mumling. Lumière satt stille vedsidenav meg før han krøp under armen min og kurret. Jeg gled bort. Inn i mørket.

***

"Bip, bip, bip" Hvitt lys. Jeg så meg rundt i rommet. Så kjente jeg knurringen. Lumière lå vedsidenav meg. En svart kontrast mot alt det hvite. Mamma satt i en stol og snorket, et teppe var surret rundt henne. Selvom alt var mørkt, alt var så dypt mørkt, følte jeg at alt ville bli bedre. "Takk" sa jeg og begynte å gråte. Ikke av sorg, men av glede. Lumière skrek stille. Jeg smilte. Ja, alt ville bli mye bedre.