the ghosthunter duo

starten

Alt startet med da jeg var 8 år moen og faren min slo opp de gjorde det fordi de følte at det bare var venner. de flyttet langt bort fra hverandre det var kanskje i Stjørdal, fordi det var ingen hus som var til salgs i nærheten der faren min bodde. Så da møtte jeg min bestevenn. Malin hun og jeg ble venner i det øyeblikket vi så hverandre.

5 år tidligere

Bank bank
”ja det bare å komme inn” sa moren til Malin. Jeg gikk inn døren og opp trappa til rommet til Malin, men hun var ikke der. ”hvor er Malin" ropte jeg fra andre etasje. Men jeg fikk ikke noe svar. Så jeg sprang ned og hun bare sto der. ”hei Malin er ikke oppe på rommet sitt.” sa jeg forvirret. Hun bare sto der. Plutselig etter en stund snudde hun seg mot meg. ”Aprilsnarr!”. Ropte moren til Malin og Malin.

Etter det løp vi opp på rommet til Malin. ” Jeg er så dum!”. Sa jeg irritert. ” Nei du er ikke dum.” sa Malin. Vi satte oss ned på sengen og snakket om vår spøkelse jakt som vi skulle ha neste uke. Den var frivillig å være med på. Det som er det beste er at det er det at vi skal på kirkegården om natta. ”Men jeg er dum”sa jeg for å plage henne.
”Noen ganger er du så... Irriterende.” sa hun med et stort smil. Vi begynte å le oss ihjel.

En uke senere

Jeg og Malin sto med bussen. ” gleder du deg” spurte Malin. Jeg smilte og nikket. Jeg gledet meg så mye at jeg ikke kunne snakke. Når vi kom inn på bussen følte jeg noe. Jeg hadde aldri gledet meg så mye. ”Malin nå er vi her, eller vi må sitte på bussen i to timer, men ja ja.” sa jeg ganske fort kanskje litt for fort. Jeg tror hun ikke fikk seg med så mye.
Hun vet at jeg kan snakke mye når jeg er gira.

Etter bussturen

Når vi kom fram var det mange hytter, men vi , kunne ikke bestemme hvem vi skulle være i hytte med. ” Jeg håper at vi kommer i hytte med hverandre” hvisket Malin stille til meg. ” Alle møttes her!” ropte en ukjent stemme. Jeg og Malin sprang for livet fordi vi hadde gått ganske langt unna. Vi løp og løp. ”Endelig er vi framme” sa vi samtidig.
Vi fikk litt kjeft for at vi kom for sent, men han smilte når han sa det. Vi begynte å le.