Havfolkets Hemmeligheter

del 1

Det siste Maya hørte før hun traff vannet var skrik fra hundrevis av voksne og barn som hadde vært om bord i båten. Hun traff vannet hardt og det gjorde svært vondt. Skrikene rundt henne forsvant sakte, men sikkert som hun sank dypere og dypere ned i det mørke og dype havet.

Hun prøvde å svømme opp igjen, men det var for sent. Hun hadde sunket for dypt ned.

'Dette er slutten' tenkte Maya mens hun sank enda dypere ned i det store havet. 'Det er nå jeg skal dø.'
Mens hun sank enda dypere, la hun merke til at hun egentlig ikke hadde noen problemer med å få puste. Hun hadde holdt pusten kjempelenge, og likevel så hadde hun ikke kjent noen som helst forskjell fra rett etter hun hadde truffet vannet, til nå.

Det føltes ut som om hun kunne holde pusten for alltid, uten problemer.
"Det går fint, bare pust som vanlig. Bare prøv å puste slik du pleier over vannet" det var en hyggelig jentestemme som sa dette. Stemmen kom fra et eller annet sted ikke så langt fra Maya, men hun kunne ikke finne ut av helt hvor. Men det var ikke mulig at stemmen og det stemmen sa var ekte for Maya var jo kjempedypt ned i havet langt vekk fra land.

Hun må ha innbilt seg det. Hun holder jo på å dø og hjernen hennes slutter å funke. Eller kanskje hun allerede er død.

Plutselig, kunne Maya se en jente komme frem fra mørket i det dype vannet. Jenta så ut til å være rundt Maya's alder og hadde på en hvit, lang kjole og hadde blondt hår. Maya ble så skremt at hun åpnet munnen for å skrike, men raskt kom på at hun måtte holde munnen lukket under vann så hun lukekt igjen munnen og holdt hånda foran den.

"Du trenger ikke holde pusten dummen" sa jenta og tok forsiktig tak i hånden til Maya og tok den sakte bort fra munnen hennes. "Bare pust som vanlig" sa jenta.
Maya hadde sett og hørt så mye uvirkelig nå, at hun faktisk begynte å tro på jenta, så hun åpnet munnen og prøvde å puste som vanlig.

Ingenting skjedde. Hun kunne puste som vanlig langt under vann midt ut på havet.