Redet, en Kattekrigerne historie

Kapittel 1

Fjær smøg seg gjennom gjerdet som skilte hagen hans fra skogen. Han kjente den fuktige jorden under potene og mintes de fem klanene som sies å leve der. Alle kattene i distriktet visste om dem, Murphy, Pepper, Pus og Lilje. Men ikke om de faktisk fantes.
«Jeg tror det bare er oppspinn.» Pus satt på gjerdet og vasket poten sin. Han tok en pause og så på han. «Kan du se for deg å leve i skogen, være helt avhengig av klankameratene dine for å bli mett og å sove ute når løvbart kommer?» Fjær vred litt på seg. Han hadde alltid lengtet etter noe mer, helt siden tobeiningene lagde en åpning han kunne komme seg inn og ut av og da fra første innpust av den friske luften. «Men tenk da, Pus. Er det ikke sånn vi egentlig er? Bare se på den fuglen der for eksempel.» Han nikket opp mot en fugl som satt på en grein to revelengder over Pus. «Ikke mjau til meg om at det ikke er noe langt der inne som oppfordrer deg til å ta den fuglen. Spise den.» Fjær snudde seg mor Pus som stirret betenkt på fuglen. Han sukket. «Du har rett, men Fjær. Du vet ting ikke har vært det samme etter jeg ble tatt med til kutteren.» Pus kikket ned på potene sine. «Jeg har bare ikke den gnisten lenger, selv om det ikke var så mye, så er den borte.» Fjær syntes synd på han. Pus hadde aldri vært den sprekeste, men etter kutteren hadde han blitt veldig lat. Sola dukket fram etter at skyene som hadde gjemt den flyttet seg. Tanken slo han, som om sollyset lyste opp en del av hjernen hans som hadde vært skyggelagt. Kutteren hadde alltid vært et fjernt konsept for Fjær. Han forsto aldri noe av det, alle kattene som hadde vært der ble slappe og late. De mistet livsgnisten, og det var svært sjeldent Fjær så Murphy, Murphy som en gang var en stolt katt som lekte vilt med tobeiningungene. Nå var han bare inne og sov. Av og til kunne Fjær skimte flanken som hevet og senker seg i en av de gjennomsiktige hullene i redet. Pus var i det minste fortsatt med ut, selv om han bare likte å bade i solskinnet og å prate med Fjær. «Tror du de finnes?» spurte Fjær løst ut i lufta. Pus kikket opp fra potene sine. «Man skulle trodd det med alle historiene om de, men jeg skjønner ikke hvorfor de velger det livet ovenfor det vi har.» Pus kikket ertende på han. «Ikke mjau til meg om at vi ikke lever et ganske komfortabelt liv.» Fjær skjønte at han hadde et poeng on nikket svakt. «Det henger liksom ikke helt på greip, hvis de finnes er de i så fall spesielle, har ett eller annet oppi der som ikke fungerer helt.» Fjær visste ikke hva han skulle svare. På en side så ville han oppsøke de og det livet de levde, ville og uavhengige av tobeininger, men på en annen side så hadde Pus faktisk to gode poeng nå. De levde et komfortabelt liv. «Du har vel rett Pus, du er ganske smart til å bare sove hele dagen.» Pus sine værhår surret av fryd før han strakk seg på gjerdet. «Jeg tror jeg går tilbake til redet mitt nå.» Han rakk så vidt å fullføre setningen før han gjespet. «Og Fjær: hvis tobeiningene prøver å sette deg inn i en hard firkantet boks med harde pinner som åpner og lukker seg før de låser deg inne: røm, du kan komme til oss.» Fjær skjønte at han mjauet om kutteren. «Jeg vet jeg ikke mistrives med å sove hele dagen, men du har noe spesielt. Jeg vil ikke at de skal ta det fra deg, og gjøre din skjebne om til min. Jeg tror ikke du hadde likt det.»
«Takk, Pus. Jeg setter pris på det, men jeg tror ikke tobeiningene mine vil gjøre noe sånt. De er nesten aldri i redet, og når de er det så alltid så snille med meg.» Pus virket ikke som om han hørte etter.
«Bare pass på.» De ravgule øynene hadde et snev av omtenksomhet i seg før den store, lodne og kremfargede katten hoppet ned og gikk sin vei. Fjær rettet hodet sitt mot skogen igjen. Hvor er dere? Og hvorfor er dere ikke her?