Da han var yngre, var han ganske sikker på at han visste hva han ville være. I hans hode, var det ingen tvil om at han skulle være en soldat som steg i rangeringen og som kunne bli en person, en viktig person, som tok de viktige avgjørelsene. Han var godt fysisk trent på tross av noe vanskelige tider i hans ungdom med tanke på pandemien som tok deler av familien hans.
Han var en god fotsoldat, god skarpskytter og lærte seg tekniske ferdigheter raskt. Og om han ikke kom seg høyt i stilling, skulle han i det minste lære seg å fly som sin far. Det var etter han lærte dette at han ble spurt om han var villig til å spionere på befolkningen i et distrikt. Slik havnet Rorke i Distrikt 7.
Rorke brydde seg ikke mye om andre ting den gang. Deler av familien hans var borte, og et par mislykkede forhold gjorde at alt handlet om karrieren. Det var bare en person han ville imponere, og det var presidenten. Han ønsket å bli sett av henne, slik at hun etter hvert kunne ta han inn i den indre sirkelen, og etter oppdraget i Distrikt 7, var det signaler som tydet på at han var nære ...
... men noe var annerledes med Rorke da han kom tilbake. Hele sitt liv hadde han levd i Distrikt 13, og hans liv hadde bare handlet om karriere. Da han var i Distrikt 7, og da han kom tilbake, skjønte han etter hvert det som var realiteten og motivasjonen bak nødvendigheten til opprøret de var oppi. Han hadde ikke skjønt hvor viktig dette opprøret kunne være før han var i Distrikt 7. Før han møtte Johanna, før han forelsket seg i henne og ble kjent med de harde kårene som hovedstaden påførte alle distriktene.
Mer enn en gang siden han kom tilbake, ønsket at han hadde bare vært litt modigere og tatt henne med seg. Han visste han hadde ordre, og han var altfor opptatt av å ikke bryte dem mer enn han allerede hadde gjort, men i ettertid skulle han ønske han bare fortalte henne alt om hvem han var, og hvorfor han var der. Hvorfor hadde han ikke bare gjort det?
Sannheten var den at han kom tilbake til Distrikt 13 som en helt annen person. Det var ikke lenger viktig hvilken posisjon han hadde for i den virkelige verden, den verdenen hvor de andre distriktene var underlagt hovedstadens jernhånd, så hadde det ikke noe å si. For å håndtere det hele, alle tankene han hadde hatt rundt oppdraget sitt, hadde han skrevet et brev som forklarte det hele. Han bar på det hele tiden, i håp om å en gang kunne gi det til Johanna ... men kun når tiden var inne.
I tre strake dager hadde han sittet på stolen som var ved enden av sengen hennes. Ingen hadde kommet for å se til henne, utenom leger og sykepleiere, men ingen av hennes såkalte venner eller allierte fra arenaen, på tross av det hun hadde ofret for dem. Det alene gav Rorke en større grunn til å bli sittende. Han ville ikke hun skulle føle seg helt alene på et sted hun var helt ukjent. Han visste Johanna tenkte slik, at hun ikke hadde noen som brydde seg om henne, men han ønsket å motbevise det selv om hun var rasende på han.
«Du burde få deg litt søvn.»
En ung sykepleier kom inn på rommet med noen ekstra pledd. Rorke la merke til hvor ung hun var, med en slank figur og blondt langt hår.
«Jeg hadde ikke klart å sove om jeg hadde prøvd.»
Svarte Rorke vridde hodet tilbake mot Johanna, som om han var redd noe hadde skjedd med henne de to sekundene han hadde sett bort.
«Etter tre strake dager burde det vel ikke være et problem å få det til. Har du ikke en timeplan for dagen?»
Spurte hun så.
«Dette er det eneste på min timeplan.»
Svarte Rorke.
«Jeg vet at du er en soldat. Du er trent til å være oppmerksom og våken over lang tid av gangen. Jeg er en sykepleier, som skal trenes for å bli lege, og jeg vet når en person er så nedbrutt og sliten at han eller hun trenger hvile.»
Rorke smilte til seg selv.
«Du er smartere enn du ser ut til. Hva heter du?»
Spurte han så.
«Primrose Everdeen, men jeg kalles bare Prim som regel.»
Rorke så en ekstra gang opp på henne. Selvfølgelig var det Primrose Everdeen.
«Det var deg, ja. Du er visere enn alderen din skulle tilsi. Du er nesten smartere enn din eldre søster.»
«Kanskje det, men hun er den sterkeste og den modigste. Hun har vært gjennom mye. Jeg vet ikke om jeg hadde overlevd det samme.»
Svarte Primrose etter hvert.
«Hvorfor sitter du her?»
Spurte Primrose i det hun dro frem en stol for seg selv.
«Ser du noen andre her? Jeg er den eneste som tydeligvis bryr seg nok til å sitte her.»
Svarte Rorke noe defensivt. Primrose nikket sakte med hodet.
«Du var i distriktet hennes, var du ikke? På oppdrag?»
Rorke snudde seg forundret mot henne.
«Etter hvert som du ble sittende her, spurte jeg de andre legene og sykepleierne om deg. Din historie med Johanna Mason er godt kjent.»
Forklarte Primrose.
«Jeg kom i kontakt med henne ved et uhell. Hun reddet faktisk livet mitt etter litt håndgemeng med vaktene, men jeg fortalte henne aldri at jeg var herfra, på oppdrag.»
Begynte Rorke før han så bort på Johanna.
«Når jeg var rundt henne, kunne jeg bare være meg, ikke soldaten, men gutten som ikke hadde muligheten til å bare være en ung mann med en jente som ikke hadde kunne vært en ung dame. Det hele var nytt for meg, forfriskende. Det vekket noe i meg. Det dere har måttet ofre der ute, det din søster ofret, hva Finnick har ofret, det er mer enn jeg noensinne har måttet eller vil måtte ofre. Opprøret mot Snow er deres kamp mer enn den er min.»
«Vi har levd i et veldig lukket samfunn her nede. Vi har lært oss å være soldater. Dette distriktet har i flere år forberedt seg på dette opprøret de siste 75 årene siden det ble bombet i stykker av Hovedstaden. Å være soldat var det vi måtte være, ikke det vi ville være. Vi lærte å overleve, aldri å leve. Det var det jeg lærte i det jeg måtte forlate Distrikt 7. En person ble viktigere for meg enn karrieren min og statusen min her som soldat.»
Han kjente ikke Primrose godt nok til å egentlig snakke så personlig med henne, men av en eller annen grunn, følte han at det var trygt å gjøre det. Hun virket som en person som var god til å bare lytte.
«Primrose, jeg har feilet Johanna Mason to ganger på kort tid. Jeg vil ikke gjøre det igjen.»
Primrose nikket forstående før hun reiste seg opp.
«Da skal jeg hjelpe deg.»
Sa hun med et vennlig smil.
«Hvordan?»
«Jeg kan finne deg en pute og et pledd. Så kan jeg sørge for at du får mat slik at du i det minste tar vare på deg selv også.»
Svarte hun.
YOU ARE READING
Johanna Mason - One Shots - På norsk
FanfictionSkrivingen min startet med Hunger Games fanfiction, som kan finnes på profilen min her. Jeg har skrevet alt på Engelsk til nå, men for å gjenoppdage litt gleden av å skrive, har jeg lyst å legge ut noen egne one-shots på norsk, og høre responsen på...
