Har du noen gang følt at personene du er med, faktisk får deg til å føle deg mer alene sammen med dem, enn når du er helt fortapt i et evig mørke? Enda verre blir det når man er stuck i begge deler.
~~~~~~~~~~~~~~~
Min historie da jeg mistet mye av livsgleden begynte tidlig. Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag, hvis ikke det hadde vært for mine fantastiske dyr og familien. Det var drivkraften min gjennom alle disse årene. Det sies at slike personer som meg, som har gått gjennom det jeg gjorde, knytter et spesielt bånd til dyr. Jeg har vært en dyreelsker helt siden jeg var hvertfall to år.
~~~~~~~~~~~~~~~~~
Jeg husker ikke helt når det begynte, men tipper på slutten av tredje klasse. Jeg var bare et barn, som hadde, og fortsatt har, hørselstap. Det var ikke noe jeg tenkte så mye over når jeg var ei lita jente, men ting forandret seg fort i slutten av tredje klasse.
Enkelte personer begynte å oppdage at jeg hadde noe annerledes som ikke var "normalt". Jeg vet ikke hvorfor det ble sånn, men jeg ble sett på som den svake, som alle bare kunne si alt til, uten at de trodde at det ikke gikk inn på meg.
Man kan føle seg helt alene med hørselstap, og på den skolen jeg gikk på, var det bare meg som hørte dårlig. Da hjelper det fint lite med baksnakkelser, utestenging, fysisk mobbing, psysisk mobbing, alt av mobbing som man kan tenke seg for å bryte en person langt ned, så langt ned at man snart ikke orker å leve.
~~~~~~~~~~~~~~~
Jeg begynte i femte klasse, og da fant jeg min bestevenninne som har vært med meg gjennom tykt og tynt helt til niende klasse. Hun godtok meg for akkurat den jeg er, og brydde seg ikke om at jeg hadde en ting utenom det vanlige. Vi sto sammen gjennom alt, helt til en dag, da hun plutselig ikke begynte å snakke med meg som hun pleide. Hun sa ingenting, bare ignorerte meg.
Det gikk to måneder av skolen, pluss to måneder av sommerferien da hun ikke snakket til meg. I ettertid så fortalte hun til meg at hun ikke fikk lov av de andre til å gå med meg. De sa til henne at hvis hun gikk med meg så ville hun også bli mobbet av de. Jeg var ikke noe bra og være sammen med, sa de. De sa at jeg var så stygg og at de var mye kulere å henge sammen med. Venninnen min brydde seg først ikke, for hun synes jeg var grei å være med, og det satt jeg veldig mye pris på. Men så begynte de å mobbe henne også, så da sluttet hun å gå med meg på fire måneder.
Den perioden der da jeg ikke visste hva som foregikk var veldig vanskelig. Jeg gikk alene, hele dagen. Jeg snakket ikke med en eneste person noen dager, unntatt lærere som skulle gi meg karakter i noen fag og litt andre ting som hadde med fagene å gjøre. I friminuttene satt jeg, eller sto helt alene i et hjørne, og uansett hvor mange som gikk forbi så meg ikke. Slik var det helt siden tredje til niende klasse. Når bestevenninnen min var borte på ferie noen uker i skoleåret, så hadde jeg ingen da heller. Man kan ikke forstå hvordan det er, det å ikke ha noen å snakke med, virkelig føles ut som hvis man ikke har vært der selv.
Jeg ble ikke bare mobbet psysisk. Fysisk mobbing sto også i bildet. Hver dag, var jeg redd, og det synes ikke på meg, fordi jeg har lært å holde maska slik at ingen skal oppdage at jeg hadde det vondt. Det var for det meste tre gutter. Jeg var redd dem, men prøvde å bli så stor som jeg bare kunne. De fulgte etter meg, stengte meg inne i hjørner når ingen lærere var tilstede. De sa masse sårende ord som jeg begynte å gråte av med en gang. Hvor uønsket føler man seg ikke da, når sånne ting skjer? Jeg var ikke glad, verken på skolen eller hjemme. Det var ikke bra hjemme heller. Det var vanskelige forhold hjemme med mye ustabilitet som et barn ikke skulle måtte gjennomgå. Eneste gangen jeg var ordentlig, ordentlig glad, var med dyrene mine. Ingen kunne ta fra meg dyrene mine, men mennesker hadde jeg sett folk ta fra meg før.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Følelsen av å ikke bli inkludert i et fellesskap, følelsen av at ingen syns du er god nok, følelsen av at du er helt usynlig, følelsen av at ingen er der for deg når de ser du sliter. DEN FØLELSEN.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Se for deg selv nå, uten noen å snakke med, du sitter helt alene i et hjørne litt bort fra alle de andre. Du ser alle som snakker og ler og tuller i en stor ring. Som oftest ser du gutter i en gjeng og jentene i en annen. Hvordan vil du beskrevet følelsene dine med ett ord der du sitter? Jeg ville sagt ubeskrivelig, fordi jeg hvertfall, klarte ikke helt å sette ord på det som skjedde, jeg var ødelagt innvendig. Ikke nok med det, jeg ville ikke plage foreldrene mine med hva som skjedde rundt meg, fordi da ville de bare bli kjempe lei seg for meg, og det ville jeg ikke. Jeg følte meg som et fiasko og en skilpadde som aldri beveget seg. Dette var et evig mørke, og jeg lurte på når jeg skulle få slippe alt dette.
Hendelser over tid som alt dette, ødelegger deg som person. Du blir redd for å gå ut å møte nye mennesker, fordi du er så vant til den samme gamle visa med at du ikke er god nok for noen. Du har ikke lyst til å finne på ting på fritiden. Du har ikke lyst til noe. For meg, så gikk all fritiden min til dyrene mine. Det var det stedet jeg følte meg trygg. Jeg kunne si alt jeg ville til dem, og ingen kritiserte meg for noe, de var de beste vennene jeg hadde, og fortsatt har.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Dette var del 1, håper dere vil lese det :)
Del 2 kommer om litt!
YOU ARE READING
Gå Alene Om Du Må
Non-Fiction"Det er bedre å møte vanskeligheter alene enn å gå gjennom det med folk som får deg til å føle deg alene."
