Barndom

Liten

Jeg har alltid hatt problemer med meg selv og følelsene mine siden jeg var liten. Alltid vært inne på tanken om noe er feil med meg. Men som et fosterbarn og som et barn som ikke har hatt så god start på livet så har jeg klart å lære mye oppover årene. Dessverre har jeg gått gjennom mye et barn ikke skal gå gjennom, og tro det eller ikke jeg er bare 17. Jeg hadde en tøff barndom fra dagen jeg ble født. Og jeg husker kanskje ikke mye men øyne ser og hjernen lagrer. Traumer har alltid vært et ganske stort problem og har hindret meg fra å kunne gjøre en del ting andre kanskje klarer bedre.

Fra jeg var 1 år til 2 år så var livet mitt et helt kaos. Moren min var ikke god på å ta vare på meg eller mine eldre søsken. Min bror flyttet ut da han var rundt 15 år og flyttet til onkelen vår. Så det var for det meste bare meg og søsteren min igjen. Faren vår døde av overdose og led av en overdose da jeg var 2 år. Moren vår var ikke frisk mentalt, vi fikk ikke mat eller omsorg av henne, så på en alder av 10 tok søsteren min morsrollen og passet på meg når moren vår ikke kunne gjøre det. Det var slitsomt og frustrerende da hun også måtte gå gjennom skolen og mobbing selv. Jeg som et lite barn i barnehagen ville ikke spise eller leke med de andre barna, jeg ville heller sove. Barnehagen fikk bekymringer over dette og tilkalte barnevernet. Det tok en god stund før det noen gang ble gjort tiltak. 

Min søster og jeg ble flyttet til et tilberednings hjem, der vi bodde over en sommer ca. Jeg igjen var bare 3 år og husker ikke så mye. Men mengden med frykt og forvirring skjenner jeg igjen på til dagen i dag. Men jeg kan huske at hjemmet vi bodde på hadde to eldre barn, og jeg har minner av at jeg sitter i en håndball kamp og spiser knatter. Merkelig at det er nesten det eneste jeg husker. Men hjernen til et barn kan være bemerkelsesfullt. 

Da jeg var rundt 3 til 4 år så fikk jeg og søstera mi hvert vår hjem. Barnevernet ville ikke at jeg og søstera mi skulle bo sammen, med tanke på at hun fortsatt hadde morsrolle følelse ovenfor meg. Første natten jeg skulle overnatte hos foster foreldrene mine var jeg veldig forvirret, med tanke på at jeg hadde flyttet for en tredje gang. Men jeg begynte å bli litt mer komfortabel og tryggere over tid. Ettersom jeg ble litt større på alderen rundt 5, så begynte traumene å tråkke inn i bildet. Og jeg hadde mye redsel og angst inni meg som liten. Jeg hadde ekstreme sinneutbrudd. Jeg gråt, skrek og kastet alle ting jeg kunne få tak i. Fosterfaren min måtte sitte og holde meg fast mens jeg sparket og skrek, til sparkingen og skrikingen ble til gråting og utmattelse. 

Det var ikke lett å skjønne alt på en så ung alder, i tillegg til å ikke ha sin søster eller bror i nærheten når de var den nærmeste tryggheten. I tillegg til at man har startet livet i et hjem der hvor man ikke har fått noe lærdom om hvordan man skal regulere følelsene sine ordentlig. I tillegg til en høy omsorgssvikt og frykt. Men igjen det er bare starten av livet mitt, resten kommer med mer enn et håndfull.