Aldri i livet!

Utro

♡4 uker♡ mandag ♡

Det er mandag, og jeg og Rebekka har blitt enige om at jeg skal på skolen. Mamma vet fortsatt ikke at jeg er gravid, og Jason vet ikke at jeg kommer på skolen. Jeg håper han blir glad.
Det blir rart og komme på skolen igjen, liksom komme i rutine etter at jeg var borte i en måned på grunn av "kraftig influensa". Nå lurer du sikkert på hvorfor mamma ikke har oppdaget at jeg ikke er syk. Hun jobber sju til sju hver dag, og når hun kommer hjem jobber hun på kontoret sitt. De fleste i jobben til mamma er på en sånn reise til Afrika fordi jobben hennes har sponset det, men siden mamma er nestleder så kunne hun ikke dra og det ble ekstra mye jobb på henne.

Klokka mi ringer. Ti over sju. Jeg hopper ut av senga, rer den opp. Så finner jeg noen klær i klesskapet. Jeg finner frem noen vide, grå bukser og en lyserosa strikkegenser. Jeg pusser tenner, retter håret og sminker meg. Klokka blir åtte før jeg spiser frokost. Det vanlige. Corn Flakes med sukker.
Jeg hører en bil utenfor. Det er Robin sin. Han pleier å kjøre meg og Rebekka på skolen. Han går på skole han å, altså, men han begynner mye seinere enn oss.
Jeg griper tak i sekken min, rekker akkurat og putte i matpakka, tar på meg boots og fyker ut av døra. Robin står og venter nederst i innkjørselen. Han har ny bil. BMW. Foreldrene hans er skikkelig rike.
"Hei!" sier jeg når jeg kommer inn i bilen.
"Hei!" sier Robin og Rebekka i kor.
"Fin bil" sier jeg.
"Takk" sier Robin.
"Så, hvordan går det egentlig? Når skal dere på ultralyd?" spør Rebekka.
"Det går ganske bra. Vi skal på ultralyd på fredag" sier jeg.
"Kan jeg være med?" spør Rebekka.
"Så klart! Du kan også være med, Robin!" sier jeg.

Inne på skolen ser jeg etter Jason. Jeg legger tingene mine inn i skapet mitt først, også blir Rebekka og Robin med å leter.
"Jeg tror jeg fant ham" hvisker Rebekka. Jeg og Robin løper bort til henne. Døra til bøttekottet står på gløtt, og inne står Jason og Maren og...
"KYSSER DERE?!" utbryter Rebekka og river opp døra. Jason og Maren sluttet fort.
"Fy fader, Jason" sier Robin. Det føles som om noen har slått med hardt, hardt i magen. Jeg får helt vondt av ham.
"Hvordan kunne du?" spør jeg svakt. Han dytter Maren forsiktig unna og begynner å gå mot meg.
"Hold deg unna meg" sier jeg. Jason blir sintere og sintere. Han skal til å slå, men Robin griper tak i ham.
"Hva driver du med, Jason?" roper han. Robin er mye sterkere og større enn Jason, og han la Jason lett i bakken. Jeg føler ikke får å være her lenger. Jeg begynner å løpe hjem.
"MICHELLE?"