Sulten i Mørket

Del 1

Jeg holdt meg fast med en hånd i vinduskarmen, på tuppen av pekefingeren på den andre hånden brant det en liten flamme. Den sovende mannen innenfor ante ingenting om døden i svarte klær som sakte smeltet hull i glassruten for å komme til haspen. "Snart, gamle mann, snart..." tenkte jeg mens jeg holdt på.

Jeg drepte min første da jeg var sju. Det hadde vært en soldat. Hun hadde kommet for nær trehytten min, og jeg hadde simpelthen reagert. Beskytt deg selv uansett kostnad, det var regel nummer en for å bli ilagt æren å vite om trehytten min. Det var kanskje ikke så rart at jeg alltid var alene der oppe. Soldaten hadde gått og nynnet da jeg drepte henne. Jeg hadde sluppet meg ned fra treet, landet på henne og stukket henne i øyet med den lille spikkekniven min. Hun døde med et overrasket uttrykk i ansiktet, sikkert forbauset over den plutselige vendingen livet hennes, eller skulle jeg kanskje si døden hennes, hadde tatt.

Jeg har aldri angret på at jeg drepte den kvinnen. Hun kan godt ha vært en hederlig dame for alt jeg visste, men likevel tenkte jeg aldri på det som noe negativt at hun forlot denne verdenen. Jeg fikk min første dolk den dagen, sammen med mitt første selvskaffede måltid. Hun var det beste jeg hadde smakt, stekt over åpen flamme i time etter time. Mørt, mørt kjøtt stekt til fettet glinset. Når jeg kom hjem til kvelds den dagen undret foreldrene mine over at jeg spiste så lite, uten å vite at magen min var full av nedkjempet fiende.

Hullet  var så lite som jeg klarte å få det og likevel lirke opp haspen. Vinduet svingte lydløst opp, som jeg visste det ville gjøre. Etter å ha studert mannen i nesten en måned, visste jeg at han smurte vindushengslene jevnlig. Dt var en smal sak å smyge meg inn og lukke vinduet stille bak meg. Et vindu som slo igjen i en plutselig vind kunne ødelegge hele operasjonen.

Jeg fortalte ingen om kvinnen jeg hadde drept, men holdt henne for meg selv. Foreldrene mine var ingeting spesielt, bønder i en relativt liten landsby. Jeg hadde intet ønske om å vokse opp til å bli som dem, pløye jorda og takke den for hver gang de små spirene stakk sine grønne hoder opp og hilste solen god dag. Det var bare ikke før jeg drepte kvinnen at jeg innså hva jeg virkelig ville gjøre ut av livet mitt.

Jeg stolte på ingen med planene mine, om gleden jeg hadde av å se noens livsblod pumpe ut mellom fingrene. Jeg hadde mange venner, men ingen bestevenner. Ingen jeg stolte ekstra på. Helst ville jeg ikke ha noen venner i det hele tatt, men jeg visste at var det noe som tiltrakk seg oppmerksomhet, så var det en sær einstøing. Allerede fra jeg var liten innså jeg at jeg måtte passe inn i omgivelsene. Blande meg med mengdene. Late som om jeg var en av dem, late som om jeg var fornøyd med dette livet.

Det gikk flere år før jeg fikk drepe neste gang. Jeg var ni den gangen, og atskillig mer forsiktig. Å bare drepe noen på den måten jeg hadde gjort første gangen, kom aldri til å holde i lengden. Før eller siden ville noen finne ut av at det var meg, og jeg ville bli tvunget ut av landsbyen mye tidligere enn jeg hadde plantlagt. Å holde seg lavt i terrenget var eneste mulige løsning.

Det var en mann jeg drepte den andre gangen, en leisesoldat i nabolandsbyen. Det var ikke et spontandrap slik som med kvinnen, jeg hadde planlagt det i flere måneder. Da dagen kom skalv ikke hendene mine i det hele tatt, for jeg visste hva jeg hadde å gjøre, og tvilte ikke på at jeg kom til å få det til.

Jeg gikk ikke ned på gulvet, men ble sittende i vinduskarmen foran det lukkede vinduet. Selv gulv som stå stødige ut kunne skjule knirkende planker. Isteden så jeg meg om etter en annen vei over gulvet, og blikket falt straks på takbjelkene. Jeg trengte ikke kaste et blikk på mannen i senga for å finne ut at han fremdeles sov, pusten avslørte det. Selv så lav den var, kunne jeg følge med på ham like godt som om han skulle sagt om han var våken eller ikke.

Etter å ha studert leiesoldaten så lenge, visste jeg at han likte å drikke seg full på det lokale vertshuset hver lørdag kveld. Ut på morgenkvisten en gang slepte han seg opp til den lille loftsleiligheten han så vidt klarte å beholde, og sluknet som et lys. Han sov gjennom hele søndagen, og våknet opp med skikkelig tømmermenn søndag kveld. Da sto han opp, men bare for å gå ut i skogen for å kvitte seg med alt det billige ølet han hadde kastet ned i svelget sitt kvelden i forveien.

Han gjorde det for enkelt for meg. Han sang til og med der han gikk gjennom skogen, uten å ane noe om døden i en niårings skikkelse som gjemte seg i et tre framfor ham på stien. Mitt andre drap gikk like lett som det første. Dolken jeg hadde tatt fra den døde kvinnens kropp, som jeg hadde pleid hensynsfullt hver kveld siden den dagen, gled lett inn til skaftet i halsen hans. På den måten kappet jeg pusterøret hans samtidig med hovedpulsåren, så han ikke kunne skrike mens livsblodet hans rant seigt og tykt ut av ham.

Det tok flere timer å dra ham med meg tilbake til trehytten, som fremdeles bare jeg visste om. Innen jeg var fremme lyste månen fra himmelens midtpunkt og det verket i armene mine, men det var en god smerte. Den vitnet om at måltidet bare var noen timer unna. Før jeg dro hadde jeg sanket inn ved så jeg kunne holde et bål ved like i sikkert mange dager, og stablet noe av det til to store bål. Forsiktig begynte jeg å kle av ham, brettet klærne hans og la dem i en bunke ved siden av meg. Kappen hans hadde vært av god, tykk ull, for lang, men behagelig. Resten av klærne var for store.

Ringbrynjen overrasket meg, for han så ikke ut som typen til å ha råd til noe sånt. Men på den annen side var det billig stål, med rustflekker og rifter overalt. Likevel, stål var stål. Det samme kunne man si om sverdet hans, en kort stygg sak med hakkete blad og håndtak fullt av størknet blod og svette. Allerede fra jeg holdt det for første gang visste jeg at jeg ikke kom til å bruke det på samme måte som dolken - det var for tungt, for klossete.

Med en enkel bevegelse smatt jeg lydløst opp på takbjelkene, rundt en meter over med. De var smale og knirket faretruende under vekten min, men jeg visste at de kom til å holde. Mannen sov fremdeles, men jeg gjorde ikke mine til å bevege med bort til ham. Jeg visste at det var noen utenfor, og hadde rett. Snart ble dørhåndtaket trykket ned.

Jeg spiste godt på mannen også, like godt som kvinnen. Restene av kjøttet la jeg oppe i trehytten min, akkurat som jeg hadde gjort forrige gang. Jeg kom til å spise godt de neste ukene, selv om kjøttet aldri var så godt som når det var nystekt.

Når jeg var ti, hadde jeg fptt nok av landsbyen min. Jeg ville ut i verden, finne nye folk å drepe, andre som følte det samme som jeg. Jeg sa ikke ha det til noen, bare dro en dag. Et par uker oppholdt jeg meg bare i trehytta mens jeg hørte folk gå rundt og rope etter meg, men spå snart de begynte å søke gjennom innsjøen, skjønte jeg at det var trygt å dra. De trodde jeg var død, og det betydde frihet for meg.