Sulten i Mørket

Del 2

Bare noen måneder etter at jeg hadde rømt hjemmefra drepte jeg igjen, denne gangen et barn. Han smakte godt, enda bedre enn de to voksne. Jeg hadde først fulgt med på ham en ukes tid, for å finne ut av rutinene hans, og deretter slått til. Han var jevngammel med meg, men likevel hadde det ikke vært noen kamp og snakke om. Overraskelsesmomentet hadde vært på min side, idet jeg drepte ham på samme måte som jeg drepte leiesoldaten, ved å kappe strupen hans. Kniven, som jeg nå tenkte helt på som min egen, fikk igjen bade i livsblod, og jeg kunne se at den nøt det.

Mannen i sengen slo øynene opp da lyset fra et stearinlys traff ham i ansiktet. "Pappa," sa den nyankomne, en gutt på kanskje åtte. "Jeg får ikke sove. Marerittene plager meg sånn." Mannen snudde hodet og så på sønnen, og uten å nøle åpnet han dynen så han kunne krype opp i sengen sammen med ham. "Det er ikke virkelig," sa han og holdt gutten inntil seg. "Du er trygg nå, bare du trekker dyne godt over deg."

Gutten var mindre enn de to andre. Mindre kjøtt, men forhåpentligvis mørere og bedre. Kyllingkjøtt er bedre enn hønskjøtt. Jeg satt og siklet etter det, tenkte at det snart var på tide å kutte av en bit for å prøvesmake, da det trådde en skikkelse inn på lysningen jeg hadde tatt som min egen for denne natten.

Det var en dame i tyveårene. Ikke speiselt pen, men heller ikke stygg. Bare en av mange hundre. Likevel var det noe med denne kvinnen som fikk meg til å undre. Jeg reiset meg opp uten å forsøke å skjule festmåltidet mitt, og trakk kniven. "Hold deg unna," advarte jeg med sterk og stødig stemme. "Jeg kommer til å drepe deg, og jeg kommer til å spise deg, hvis du ikke kommer deg unna." Trusselen i stemmen min var ekte.

Kvinnen smilte bare rolig. "Ung og flink, men med noen teatralske fakter hun kunne vært spart for," sa hun ut i luften. Deretter rettet hun oppmerksomheten mot meg. "Jeg har fulgt med på deg et par uker nå. Så hvordan du fulgte med på gutten, før du til slutt slo til på helt perfekt tidspunkt. Med unntak av at du ikke la merke til at jeg var der,  gjorde du alt helt etter boka. Du er flink, jente, og du kan bli den beste med litt trening. Hva heter du?"

Jeg følte meg ikke overbevist, senket ikke garden til tross for at hun ikke hadde gjort noen forsøk på å komme nærmere. "Mia," hørte jeg meg selv si. "Jeg heter Mia." Da sa kvinnen det eneste hun kunne ha sagt for å få meg til å stole på henne, for å få meg til å skjønne at hun var som meg. "Skal du spise ham opp helt alene, eller kan du avse en bit eller to til en sulten reisende?"

Gutten gjorde at jeg måtte vente lenger enn planlagt mens de sovnet igjen. I en time ventet jeg i skyggene, den svarte drakten gjorde at jeg gled i ett med dem. Snart snorket begge to, faren med armene rundt sønnen. Så dumme de var, som trodde at en dyne eller en låst dør kunne redde dem. Jeg visste ikke hvorfor noen ønsket denne mannen død, ikke brydde jeg meg heller. Gutten var ikke planlagt, men han måtte også dø. Ingen kunne få se ansiktet mitt.

Vi spiste opp hele gutten, og som jeg hadde gjettet, var han bedre enn de to voksne. Mens han forsvant bit for bit ned i de sultne magane våre fortalte Anna, damen, om lauget hun var fra. "Vi har ikke noe offisielt navn, men på folketunge kaller de oss Hodene," sa hun mens hun grådig rev løs en bit kjøtt fra låret. "Vi er snikmordere. Bedre enn det, vi er kannibaler. Vi lar aldri noe annet enn hodet på ofrene våre bli igjen."

Jo mer Anna fortalte, jo mer ønsket jeg å bli med i denne gruppen. Å drepe folk så mye jeg ønsket, kunne spise dem uten å bli fordømt og foraktet, og til og med få betalt for det, virket som det livet jeg alltid hadde drømt om. Innen helle gutten var fortært, hadde hun overbevist meg om å bli med å hilse på lederen deres, Astrid.

Jeg falt pladask helt fra første gang. Når jeg møtte de andre medlemmene visste jeg at jeg hadde funnet min egentlige familie, ukke de puslete bøndene som oppdro meg og som sikkert sørget fordi de trodde jeg var død. Jeg elsket dem alle, de var de eneste livene jeg aldri kunne drømme om å ta. Markus, som alltid hadde et smil på lur. David, taus og innelukket, men lett å få i tale under de måltidene som innebar menneskekjøtt. Line, ekspert på alle typer våpen, ikke bare dolker som alle oss andre. Ane, mester i all trolldom, som lærte meg noen enkle triks jeg kunne få bruk for. Anna, selvsagt, som forble bestevenninnen min, til tross for at hun er ti år eldre enn meg. Men ført og fremst Astrid,  vår leder i ånd og sjel, familiens overhode, og vår alles mor.

Nå er jeg tjueto. Jeg har vært medlem her over halve livet mitt, og har ikke angret en eneste gang på at jeg ble med Anna den kvelden. Jeg har drept mange, spist flere, og opplevd livet som det burde være.

Det virket som om en bit av skyggene i  taket hadde bestemt seg for å falle ned da jeg slapp meg ned ved siden av de sovende. Ingen av dem våknet da jeg kuttet strupene deres medden samme gamle kniven jeg hadde hatt i så mange år. Jeg la igjen hodene, men resten av kroppen kappet jeg opp til mindre biter uten å søle noe blod, og la dem i sekken. Det var mer enn jeg hadde regnet med, men jeg lot ikke noe bli igjen. Det hadde ødelagt ryktet vårt. Jeg slappet ikke av enda, men klatret langs taket på vei tilbake til vinduet igjen. Vel utenfor lukket jeg det, og lukket hullet ved å smelte på plass en liten glassbit jeg hadde tatt med meg til det formålet. Det var umulig å se skjøtene. Lydløst slapp jeg med ned på bakken, og begynte på ti-timers løpeturen hjem til de andre. Astrid ville være skuffet over at jeg brukte så lang tid, men glad for gutten jeg hadde drept. Barnekjøtt var det beste.