Det mystiske

Krigen kommer!

Jeg har ikke annet valg enn å gå etter Lene. Hun åpner et rom, og inne der er det lederen av militæret. "God kveld" sier han og rekker hånda mot meg. Jeg håndhilser tilbake. "Max" sier han. "Claire Matahari" sier jeg tilbake. Vi snakker om hvordan planen blir videre. Før jeg får gå til "festen" må jeg lage 40 grupper på 10 hver. Det tar meg en halvtime. "Bare gå du å fest, vi skal skrive ut hver gruppe å levere den til hver elev" sier Lene. "Og husk, kom hit presis klokken 06:00 med disse klærne" sier Max og rekker meg en bag med militærklær. Jeg går stolt ut av rommet, helt til noe slår meg enda hardere i magen. Ikke glem, vi følger med deg! Om du ikke får den selvtilliten bort, vil vi gjøre det for deg. Og dere skal liksom bekjempe den mørke side? Dere har for god tro. For det kan dere bare glemme! Roper stemmen til meg. Jeg prøver så hardt jeg kan å ignorere det. Men det er vanskelig når noen roper til meg hvor dårlig jeg er.

Jeg setter meg ved et tomt bord. Anna kommer bekymret mot meg. "Jeg vil ikke ødelegge gleden du har, men...." rekker hun å fortelle. "Glede?! Tror du jeg er glad for å dra med militæret? Forlate familien min? Jeg vil savne søsknene, brødrene mine og mor og far. Jeg vil ikke forlate dem!" roper jeg til henne. Hun sier det rett ut. "Foreldrene dine er omkommet" sier hun og setter seg ned. "Hva?!" spør jeg, jeg aner ikke hvordan jeg skal reagere. "De satte seg på et fly. Men flyet hadde en bombe, og eksploderte. Jeg begynner å gråte. "Du må dra, søsknene og brødrene dine venter i sorg på deg" forteller Anna med hånden sin på skulderen min. Før jeg drar gir hun meg en klem. "Jeg håper vi ses igjen en dag" sier hun til meg mens tårene triller. Jeg smiler til henne, "ja".
Jeg går hjemover. Men en hånd tar på skulderen, og jeg stopper brått. "Hei du, gi meg det du har" sier en mørk stemme til meg. Jeg blir etter hvert omringet. Hånda som er på skulderen min, blir kald. Han prøver å gjøre meg om til is. Men så tar jeg hånden min på hans arm. Jeg snur meg, "Andres!?" roper jeg ut. "Du fortjener ikke den plassen, og hvis du ikke kommer, blir jeg å få den" sier han mens en ondskapsfull latter løser ut bak meg. "Du vet at det ikke hjelper å få meg til is? Jeg har ild elementet" forteller jeg smilende. Han tar raskt hånden fra skulderen. "Au!" roper han. Isen forsvinner fra skulderen min, og jeg går videre.

Når jeg kommer hjem, er hele familien (søsken og brødre) samlet i all sorg. "Søster! Ikke forlat os! roper Charlotte i tårer. "Jeg, jeg skal til militæret" sier jeg trist til familien min. Alle bryter ut i gråt, til og med Lucas og Marcus gråt. Vi sitter resten av kvelden i stuen, og er dekket av et teppe av sorg. "Men dere, vi kan ikke sitte i sorg resten av livet. Ja, vi har mistet de som betød mest for oss, men vi har en krig å overvinne. Så la oss gjøre det!" sier jeg til alle. Selv om jeg får tomme blikk tilbake, så tar jeg det som et stort ja.

Jeg går til kjøkkenet og ordner meg frokost. Så ser jeg på klokka. Nei! Klokka er jo 05:55! Og jeg skal møte opp 06:00! "Dere jeg må dra nå hade!" roper jeg og løper ut. Heldigvis når jeg akkurat 0600. "God morgen Calire!" sier Max oppmuntrende. "Hei, går det bra eller?" spør Lene. "Ja, ja det går bra" sier jeg og klarer å presse opp et smil. "Bra, for vi må dra nå!" sier Max og peker mot en militærbil. Jeg kjenner et slag i magen. Ikke bli altfor glad. Du vet jeg skal ta deg en gang. Og det blir ikke om lenge! Så forsvar deg heller enn hele menneskeheten! Roper hun. "Du bestemmer ikke h a jeg skal gjøre, det er jeg selv!" roper jeg til henne, høyt. "Unnskyld meg?" sier Max med et alvorlig utrykk. "Sa det til meg selv" sier jeg og går til militærbilen.