Tegnet

Kapittel 1 - Marerittet

En motorvei. Alt for få biler å se. Alt for lite støy. Jeg står midt i veien. Hvorfor? Hva prøver jeg på? Er jeg blitt gal? Hvorfor er denne motorveien på et fjell? Jeg får en dårlig følelse. Som om jeg vet noe, men samtidig ikke vet det. Gir det mening? Hvem snakker jeg med? Jeg rister på hodet. For mange spørsmål… Jeg vil flytte meg, gå min vei, men beina mine vil ikke høre på meg. Det er som om de er tunge som bly.

Bilkrasj. Tre meter foran meg. En stor trailer. Men det er noe som ikke stemmer. Eksplosjonen som følger er kjempestor, foran meg lyster veien gult og oransje, men ingen lyd. Ingen varme. Ingen skader.  Nå skjønner jeg hva som ikke stemmer! Ingen lyd, ingen varme, ingen annen bil! Bare en trailer, ikke en annen bil. Hvordan kan den krasje i ingen ting? Traileren, som for lengst er blitt smadret, begynner å bevege på seg. Den ruller rundt noen ganger før den sakte triller mot et stup.

Plutselig sitter jeg i førersete i traileren, med beltet på. Først blir jeg forvirret? Hæ? Så går det opp for meg at traileren snurrer sakte rundt og rundt, mot stupet. Jeg blir fortvilet. Hva skal jeg gjøre? Bilen ruller raskere og raskere og når stupet. Den triller utfor! Jeg blir slengt rundt, til tross for at jeg har på setebeltet. Jeg hører at et vindu eller kanskje alle knuser. Så kommer smertene. Jeg blir slengt mot taket, gulvet og vinduene. Glasskårene borer seg inn i armer og bein. Jeg kniper øynene sammen og prøver å stenge alt ute, noe som ikke er lett når glasskår hopper rundt deg og du hører glass knuse. Så stopper alt lydene, smertene, traileren. Jeg ligger på ryggen i taket i en bil som ligger på bakken feil vei. Jeg holder hendene for a å beskytte hodet da taket raser over meg og…

Jeg skriker. Jeg setter meg opp i sengen. Kald og våt. Jeg puster tungt. Jeg legger hodet i hendene. Bare et mareritt. Et fælt mareritt. Jeg svinger beina ned på gulvet og fomler med føttene etter tøflene mine. Jeg finner dem og reiser meg langsomt og går mot badet. Jeg må klarne tankene mine. Jeg kommer uansett ikke til å få sove på en stund. Jeg setter på vasken og lar iskaldt vann renne ned i hendene mine. Det føles godt. Vannet føles kaldt og samtidig beroligende mot ansiktet mitt. Etter en liten stund lener jeg meg bakover og ser meg i speilet. Det store speilet som henger over vasken, som jeg har sett i i så mange år. Jeg er likblek i huden og øynene er nesten helt svarte. Jeg holder hånden min til hodet og setter meg ned på do lokket. Hodet føles tungt, så jeg hviler det i hendene mine. Etter å ha sittet en stund reiser jeg meg. Jeg går tilbake mot rommet mitt. Jeg legger meg i sengen, men ikke for å sove. Jeg legger meg ned for å tenke. Og det er da det faller meg inn at dette ikke bare var et mareritt, det er et tegn.