Tegnet

Kapittel 2 - Bussturen

2 måneder senere

 «Ey, Alice?» Jeg våkner med et rykk. Emily ser på meg og slipper armene mine. Hun dytter det blonde håret sitt bort fra øynene sine.

«Jeg kommer til å kjede meg i hjel hvis du bare skal sovne hvert femte minutt!» Emily ser litt misfornøyd på meg og trekker på skuldrene. Jeg blunker noen ganger og prøver å se så våken ut som jeg kan.

«Sorry, da,» mumler jeg og ser ut av vinduet. Jeg fikk kranglet meg til en vindusplass før vi begynte å kjøre, bare fordi jeg følte at jeg måtte ha noe å lene meg mot.

«Hvor lenge er det til vi er fremme?» Emily sukker. «Alice, det er du som har klokke, ikke jeg» Jeg snur meg og ser på henne. Stakkars Emily som må slite med meg, tenker jeg.

Vi går nå i 9. og vi skal endelig på klasse tur. Ut i skogen, langt vekk fra den bråkete byen. Jeg har gledet meg lenge, jeg har gledet meg til å få fri, fri fra alt maset. I det siste har livet mitt bare blitt mer og mer komplisert. Jeg blir sliten bare av å tenke på det.

Bussen er stapp full av 9. klassinger og bagasje. Jeg synes fortsatt at det er utrolig at alle får plass, for vi er en ganske stor klasse på trettifem elever.

Jeg rykker til da noen i baksetene setter musikken på full guffe. «Ghaa!» Emily rykker også til, men på grunn av meg. «Hva i..?» Hun ser rart på meg. «Sorry…» sier jeg og føler meg litt flau.

Det går en stund uten at man hører noe annet enn musikken og bråket fra baksete.

Emily ser på meg og åpner munnen for å si noe, men lukker den igjen. Etter litt spør hun: «Gleder du deg?»

Jeg ser på henne og sier: «Helt ærlig? Ikke så veldig.»

«Hvorfor ikke?» Spør hun. I det siste har drømmene mine blitt verre og verre, det startet med den ene drømmen, den med traileren. Nesten alle handler om det samme. En ulykke.

«Jeg har en følelse av at noe dårlig kommer til å skje…»

«Som hva da?» Hun ser spørrende på meg.

«Jeg…» Jeg trekker på skuldrene «Jeg er ikke helt sikker. Det er sikkert bare jeg som innbiller meg ting…» Emily flytter blikket sitt fra meg til skoene sine.

Jeg tenker på drømmene mine. Hvorfor har jeg slike drømmer? Jeg lener meg mot vinduet, lukker øynene og prøver å ikke tenke så mye på det.

 «Seriøst?!» Emilys ansikt er bare noen centimeter fra mitt. «Sorry, jeg er bare litt trøtt,» sier jeg. «Litt?» Hun himler med øynene. «Uansett, det er en halv time igjen,» sier hun og vifter med mobilen min foran ansiktet mitt. «Hei! Gi meg den!» roper jeg og snapper den til meg. «Wow, rolig nå, tigern» sier hun og løfter hendene i været som om hun vil overgi seg. «Jeg er ingen tiger,» mumler jeg og fnyser ubemerket. Emily gliser fornøyd.

Plutselig gjør bussen et hopp, og i noen sekunder virker det som at alle flyr opp fra setene sine før de faller rett ned igjen. Jeg hører stønning og jamring fra nesten alle i bussen, spesielt fra baksetet. «Au, hodet mitt» hører jeg Charlotte klage fra baksetet. «Ja, enig, hodet mitt» hører jeg en annen si. Sannsynlig vis var det Louise. Charlotte er en jente jeg aldri har likt spesielt godt, hun er en typisk idiot jente, ifølge meg. For opptatt av sminke og gutter, og for lite opp tatt av andre. Og jeg må jo ikke glemme Louise, den trofaste kleggen hennes som er enig i alt hun gjør og sier.

«Låret mitt…» Hører jeg Emily mumle. Selv dunket jeg hodet i vinduet da jeg landet, men jeg er for trøtt til å bry meg om det, dessuten gjør det ikke så vondt.

Da gjør bussen enda et hopp og alle flyr dobbelt så høyt som første gang. «Au!» og «Arrg!» er det de aller fleste sier, men selvfølgelig skal det alltid være noen som må over dramatisere: «Arrg! Armen min! Den er brukket,» og alt mulig lignende. «Bare hold kjeft,» mumler noen, lavt, bak meg. Jeg føler for å si det samme, men jeg biter det i meg. Emily derimot har helt andre planer, da sytingen ikke stopper snur hun seg mot de i baksetene og nærmest roper: «Bare hold kjeft og slutt med sytinga! Det blir ikke bedre av at dere irriterer oss andre!» Da trår Charlotte til: «Ikke bland deg, du a!» «Enig!» Louise, selvfølgelig. Emily setter seg ned igjen og jeg ser på henne. «Hei, jeg er helt enig med deg,» sier jeg til henne og smiler. Jeg får et lite smil tilbake. Så lener jeg meg mot vinduet og ser ut. Ruten er kald, men kinnet mitt er varmt, så det er egentlig ganske behagelig.

Vi kjører forbi mengder med trær og åkre. «Ikke sovne, da,» sier Emily og dulter til meg. «Nei da,» mumler jeg til henne.

Jeg føler det allerede før jeg skjønner hva det er; Noe er alvorlig galt, men jeg kan ikke sette fingeren på akkurat hva. Jeg myser ut av vinduet den veien vi kjører, og da ser jeg det. «Emily..!» Hvisker jeg. «Hva?» «Det… Det…» Jeg får ikke frem de riktige ordene, så i stedet kaster jeg meg halvveis ut av setet, lander halt oppå Emily og ser mot bussjåføren. Det var det jeg trodde, bare noen få hundre meter foran oss slutter veien brått og blir til en kant, et stup. Emily rykker til og jeg faller hardt i gulvet. «Alice?! Hva søren er det d…» Mer rekker hun ikke si før bussen brått svinger hardt til høyere, men dessverre for sent. Bussen triller nedover stupet. Alt jeg tenker på er å holde meg fast og beskytte hodet, som foreldrene mine har lært meg. Beskytt hodet! Men det er ikke så lett når du ligger på gulvet i en buss og triller rundt. Likevel holder jeg hardt rundt et stange, som et bussete står på, med den ene hånden og beskytter hodet med den andre.

Mens jeg ligger der på gulvet mens bussen triller videre, passerer livet mitt i revy. Femårsdagen min, da jeg fikk min første sykkel og da mamma og pappa tok meg med til legoland for sju år siden, alle gode og mindre gode minner jeg har hatt. Jeg lurer på hvor lenge jeg kommer til å ligge her. Helt til jeg slipper taket eller til noen finner meg, død? Hva med de andre? Det er riktignok ikke alle jeg liker i klassen, men jeg ønsker likevel ikke at noen skal dø. Og Emily? Jeg hører et vindu knuse og jeg kjenner en ubeskrivelig smerte fare gjennom kroppen min. Noen av glasskårene traff ryggen min og jeg lurer på hvor mange det er. De kjennes ut som kniver som stikker og jeg føler at ryggen min blir varm. Bussen sakker farten og ruller noen ganger før den stopper, sidelengs. Det er stille og så blir alt sort.