"Nash..?! Hva gjør du her..?" Spurte jeg forsiktig. "Her for å se jenta mi" sa han og kom mot meg. Ingen stoppet han. Sammy var ikke der. Han bare forsvant, helt ut av det blå. Jeg prøver å løpe ut av rommet, men Nash sine sterke armen kommer rundt midjen min. Han holder meg fast og drar meg bort til sofaen. Hva skal jeg liksom gjøre? Jeg vil ikke være her. Jeg tørr ikke å være her. Ikke alene. Ikke med Nash. Jeg kan ikke være her. Men jeg er alt for redd til å gå nå. Jeg vil så gjerne løpe ut og inn i armen på Matt, men jeg tørr ikke..
Etter 1time med ligging på sofaen og sett på tv i Nash sine armer blir jeg vandt til det. Det føles riktig. Han er ikke sånn han pleier å være. Frampå. Selvsikker. Alt. Han er rolig, sjenert, og hyggelig. Dette er en helt annen side av han. Jeg liker denne bedre. Kan han ikke bare være sånn hele tiden. Kjennes nesten ut som jeg er lykkelig. I armene på Nash. Det kan ikke være riktig.
Matt braser inn på rommet. Han viste jo ikke at jeg og Nash var her. Alene. Han ser bort på oss "Hei" sier han. Så fortsetter han å gå. Plutselig løper han tilbake drar meg ut av armene på Nash og begynner med mange spørsmål. "Matt! Rolig! Det går bra. Jeg er helt fin. Han gjorde ingenting." "Det er best for han hvis ikke hadde jeg vrengt hodet av han!" Ropte-hvisket Matt.
"Håper vi ses i morgen Amalie! Koste meg faktisk" "Jeg og" hørte jeg meg selv si.
///
Kapittel 8..
Vet jeg er synsykt dårlig på å skrive og å oppdatere! Kommentarene hjelper en del. Meg jeg aner ikke hvor denne historien skal gå hen. Hvis dere har noen ideer fint om dere sier ifra.!
Veldig kort kapittel..!
Har stor respekt for de som skriver til vanlig og som oppdaterer opp til flere ganger i uken. Men jeg er nok ikke like motivert, men skal prøve😚
Også hvis dere har noen bra historier som dere liker å lese selv blir jeg glad hvis dere sier i fra, for jeg har ingen historier å lese...
Takk😚😚
