Flykten

{3} Evig busstur

"Virkelig? Flott!" svarer han før han løfter meg opp mens hann klemmer meg. Det føltes ut som hjertet mitt hoppet over ett slag. Hvorfor? Han gjorde ikke noe unormalt. Er jeg syk? Jeg har aldri opplevd noe sånt før. Kanskje det er en ny type forkjølelse jeg holder på å få. Jeg finner nok ut av det senere. Jeg klemte tilbake helt til han satt meg ned igjen. Jeg bøyer meg ned å bretter sammen teppet jeg brukte. Jeg skal til å gi det til Axel før han sier "Bare legg det i sekken din du, den ligger lent mot treet der.". Jeg nikker før jeg går bort til treet han pekte på. Jeg ser sekken. Jeg bøyer meg ned å skal til å åpne sekken før jeg hører noen rare lyder. Jeg ser meg rundt før jeg ser en av de mennene jeg så i går, dårlig gjemt bak en av trærne.

Jeg løfter opp sekken før jeg springer til Axel. "Vi må gå nå!" halvt roper jeg til han. Han ser spørrende på meg før han løfter opp sekken sin. Jeg ser mannen komme sakte nærmere, og jeg tar tak i hånden til Axel og løper så fort benene klarer å holde meg.

Jeg vet ikke hvilken retning vi skal løpe, så Axel tar ledelsen og holder ett strammere grep rundt hånden min. Han løper i motsatt retning av grensen til Russland. Jeg blir forvirret. Jeg kan ikke mye om geografi, men er det ikke mulig å komme seg til England via Russland? Vell, han har sikkert bedre kontroll enn meg, men hadde ikke det vert tryggere å krysse en landsgrense først så vi ikke har de mennene etter oss.

"Vi skal til Polen." sier han. 

Oja, det er kanskje mer praktisk det ja. Han løper fortere, noe som gjør at jeg nesten snubler. Han stopper opp før han løfter meg opp i en brudestilling før han begynner å løpe igjen. Jeg kjenner musklene hans rundt kroppen min, og jeg kan ikke hjelpe for det, men å føle meg beskyttet. Foran oss er det en buss som kjører. Han øker farten enda mer, før han halvt kaster seg inn på bussen med meg i armene. Jeg åpner øynene og ser at jeg ligger opp på han, og han holder armene hardt rundt meg. Jeg prøver å reise meg. Jeg sitter fast. Jeg stirrer på han. Ser på ansiktet hans. Det markerte ansiktet hans og de lange og mørke øyevippene. Han åpner brått øynene, som får meg til å skvette. De blåe øynene hans er dypere enn det dypeste havet i verden. 

Han slakker grepet rundt meg, og lar meg reise meg opp. Jeg setter meg ved siden av han og lener ryggen inn til veggen. Han setter seg opp ved siden av meg. "Vi skal av bussen i Kladniv.". Jeg nikker før jeg lener meg mot han. Jeg lener hodet mitt på skulderen hans og sovner.

Jeg våkner en stund og kjenner en tyngde på hodet mitt. Axel sover. Han sover på meg. Jeg ser ut. Det er ikke mye å se, det er noen hus, men det er alt. Jeg legger meg til å sove igjen, med tanke på at vi trenger energien til senere. 

Axel pirker meg i skulderen. "Vi er i Kladniv nå. Vi må av.". Jeg nikker før han tar tak i hånden min og går av bussen med meg hakk i hel. Han så seg rundt før han drog meg med seg bak en vegg. Han stod foran meg, mens jeg lente meg mot veggen. Han la håndflaten mot veggen ved siden av hodet mitt. Han stirret meg i øynene, før han snudde seg å så til siden. Han snudde ansiktet mot meg. Jeg lukket øynene og skulle skli ned langs veggen. Før jeg i det hele rakk å skli ned langs veggen, tok han tok i kroppen min, presset meg mot veggen før han presset seg mot meg. Og kysset meg.