En ny start

2. Reisen

Jeg løper rundt i huset. Hvor har mamma lagt det? Jeg løper ned trappen for sjette gang. Jeg har prøvd å ringe mamma, men hun tar ikke telefonen. I tillegg jobber hun sent.

Jeg begynner å bli skikkelig stresset. Hvor er det jævla passet?! Ikke her i alle fall. Jeg drar hånden kjapt gjennom håret, mens jeg går rundt på kjøkkenet. Jeg flyr videre inn på kontoret. Under en bunke med diverse papirer skimter jeg et pass og et lite håp glimter opp i meg.

Fader! Det er mamma sitt, utbryter jeg i irritasjon og slår neven i veggen. Jeg går opp trappen igjen og inn på rommet. Jeg legger meg ned på senga. Nå er jeg nødt til å roe meg ned. Mamma vet helt sikkert hvor passet er, hun kommer til å finne det når hun kommer hjem.

Timene før mamma skal komme hjem går sakte. Jeg har sett to filmer i håp om at tiden skulle fly litt, men neida, den gikk like sakte. Jeg er helt ferdig pakket, bortsett fra passet og diverse ting jeg må bruke i morgen tidlig.

Jeg går bort til vinduet og ser ut. Jeg kommer til å savne dette stedet, i alle fall litt, til tross for alt som har skjedd her. Jeg tar av meg brillene mine og pusser dem. Når jeg tar dem på igjen føler jeg at jeg ser alt rundt meg rent. Det er liksom ikke noe støv og fingermerker som følger det jeg ser. Jeg flirer av meg selv. Grunnen er jo selvfølgelig at jeg har pusset brillene.

Jeg er sliten, så jeg drar en stol, som jeg har på rommet mitt, bort til vinduet og setter meg ned. Jeg sitter med bena spredt på hver sin side av ryggen på stolen, og lener armene mine på toppen av stolryggen.

Hvordan er vertsfamilien min? Mamma liker visst hele gjengen, men hvordan er de? Det er mye mamma liker, som jeg absolutt ikke liker. Hva om det er slik nå? Hun sa det er en gutt på min alder i familien. Det virker ganske kult, hvis han er verdt å bli kjent med. 

Jeg blir revet ut av tankene mine ved synet av en kjent bil. Veldig kjent. Jeg spretter opp av stolen og løper ned trappen. Mamma har så vidt fått av seg skoene før jeg overfaller henne.

Mamma! Mamma, hvor er passet mitt? spør jeg energisk og hysterisk på samme tid.

Hei til deg også, ler hun og går mot kjøkkenet med noen varer hun hadde med inn.

Mamma, hvor er passet? Jeg har løpt rundt i hele kveld og har ikke funnet det noe sted, jeg prøver å se utslitt ut. Mamma bare ler. Hun går til kontoret og gir meg passet som ligger i vinduskarmen.

Seriøst, utbryter jeg. Hadde jeg virkelig ikke sett det?
Jeg har jo sett her minst hundre ganger! Mamma bare ler av meg og kysser meg i pannen.

Jeg kommer til å savne deg, mitt lille surrekopp, sier hun vennlig og går til kjøkkenet for å fullføre utpakkingen av varene.

Klokken ble nærmere ett før jeg fikk rotet meg til sengs. Alt er pakket, det har jeg trippelsjekket. Mamma har til og med sjekket en gang. Jeg vet at jeg ikke kommer til å klare å sove på en liten stund. Jeg er så spent. Nytt sted, nye muligheter, ny start.

Jeg våkner av at mamma roper noe. Det er tåkete både i tankene og synet. Hva roper hun?

Samuel! Kom deg opp! Du har forsovet seg! Hva var det mamma sa? Sa hun at jeg hadde forsovet meg? Jeg ser kjapt bort på klokken. Faen, så typisk!! Den er kvart på åtte, jeg skulle ha stått opp sju!

Shit, shit, shit, shit, mumler jeg mens jeg hiver på meg buksene og en grå t-skjorte. 

Jeg løper inn på badet, pusser tennene og fikser sveisen fortere enn jeg noen gang har gjort. Jeg tar med meg alt jeg ikke hadde pakket og løper ned trappen. I det siste trinnet klarer jeg å snuble og tryne. Alle tingene jeg har i armene fyker utover gulvet. Er det mulig? Jeg plukker opp toalettsakene og legger det ned i kofferten. Når jeg omsider får lukket kofferten drar jeg den med ut i bilen. Jeg løper inn igjen i huset og tar med et eple. Når jeg endelig sitter i bilen, er klokken ti over åtte. Vi burde dratt åtte, for å rekke flyet.