Dette er krig, englebarn

Kapittel 27- Bella

- Er dere 100 % sikkre? - Ja, vi er det, sier Susanna og Emily i kor. Jeg ser bare skjokkert på dem. De overhørte en av avtalene som Samuel hadde med Dylan. De fikk ikke med seg alt, for noe av det snakket de lavt om. Men de fikk med seg at jeg og Samuel støttet på hverandre på fredag. Og det verste var at de fikk med seg noe interessant, Samuel liker meg. - Så hva har du tenkt å gjøre? Spør Emily. - Jeg vet ikke, hvordan kan dette skje? Jeg trodde han hatet meg. - Tydligvis ikke, sier Susanna. - Men ta med ro, han er ikke som Kade. - Hvordan vet du det? - Etter måten han har oppført seg på. Han innrømmer at han liker deg. Han fikk bort Kade da han plaget deg. Han kom for å skjekke hvordan det gikk med deg etter at du hadde svimt av. Han bryr seg, Bella, du kan ikke si at ikke gjør det, sier Emily. Jeg sukker. Hvorfor må dette absolutt skje meg? Jeg har nok drama fra før. Og hvordan jeg være helt sikker på at de hørte riktig? Peter sa jo at...Nei, vent nå litt. Peter liker meg, det vet jeg. Og da han fant ut at jeg og Samuel slo følge hjem den gang ble han redd for at vi hadde noe på gang. Selvom vi ikke hadde det. Og selvom jeg sa at jeg og Peter ikke passet sammen, ville han sikkert forsikre seg om at jeg og Samuel ikke ble sammen. Det er hans feil at jeg har mistenkt Samuel for å være en player. Han har aldri vært det. Søren, jeg kunne ha sluppet så mye drama om han ikke hadde sagt det til meg. 

I løpet av hele helgen tenkte jeg på møte med Samuel på sykehuset. Jeg tenkte på da øyene våre møttes. Og det som jeg ikke liker innrømme var at hjerte mittble fortere. Og resten av den dagen gikk til å prøve å hindre at jeg tenkte på Samuel, noe som ikke gikk særlig bra. For jeg endte opp med å tenke på han resten av de  helgen. Hodet mitt sa at jeg måtte stoppe og tenke på han, mens hjerte mitt  sa noe annet. Jeg tenkte på kysset vi hadde den gangen. Og jeg ble bare varm innvendig av å tenke på det. Og det er først nå jeg greier å tenke klart. Jeg tror jeg like han, men jeg er inn helt sikker. Han liker meg da, og det er da noe positivt. 

- Hva er du sitter og smiler for? Spør Nora, som nå har dumpet ned ved siden av oss sammen med Oskar. De to er så søte sammen. - Ikke noe spesielt, hva skjer? Vi har sittet og ventet på dere en god stund. - Sorry, vi møtte på Dylan og Samuel. - Plaget de dere nå igjen? Spør Susanna oppgitt. Emily ser på meg. Og jeg skjønner hva blikket hennes sier. Det sier "du kan ikke bli sammen med Samuel hvis han oppfører seg sånn. Han kan ikke plage vennene dine og være sammen med deg. Det går bare ikke" Jeg sukker, hun har rett. Det kommer aldri til å gå bra. Jeg kan ikke være sammen med en person som plager vennene mine. De kommer aldri til å komme overens med hverandre. Og jeg vill ikke ende opp som det siste kakestykket som folk slåss om. Så hvorfor håpe på noe? Det kommer aldri til å bli noe uansett. Uansett om Samuel liker meg. 

- Nei, de plaget oss faktisk ikke, sier Oskar. Jeg våkner opp fra de dystre tankene min og ser overrasket på dem. Hva var du sa? - Hva? Si det en gang til, sier jeg overrasket. - De plaget oss ikke, sier Nora. - Så hva var de gjorde da? Spør Susanna. - Utrolig nok fikk vi en sikkelig unnskyldning fra dem begge. Og Samuel tilbød seg faktisk å gjøre min del av oppgaven. - Og jeg fikk liten ekse med en haug med penger, sier Oskar. - Hvorfor det? Spør Emily. - Jeg har tidligere bedt Samuel om stoppe noen som plaget meg. Han sa at han skulle gjøre det, mot betaling. Og at jeg gjorde leksene hans innfor noen fag. - Og nå fikk du tilbake pengene dine? - Ja, i tillegg sa Samuel  at han skulle holde de som plaget meg unna, i bytte mot ingenting. - Okey, den var ny, sier Emily. - Du sier ikke det du, sier Nora.

 De forsetter å snakkom det, men jeg får ikke med meg noe som helst. For jeg er helt i min egen boble. Hvorfor gjør Samuel dette? Og hvordan fikk han med seg Dylan? Kranglet de mye før Samuel fikk overtalt han? Eller ble han frivillig med på det? I såfall jeg virkelig imponert. Gjør han dette fordi han liker meg? Åhh, hvis han gjør det så er det så snilt av han. Kanskje Samuel ikke er så ille som alle skal ha det til.