Å nei. Å nei. Hvordan kunne jeg glemme det? Jeg som alltid er forberedt. Jeg gnikker meg irritert i bakhodet, samtidig som jeg prøver å tenke frem til en løsning. Det er ikke så farlig. Det finnes viktigere ting. Skjerp deg Lotta. Men det funket ikke. Tanken på at jeg kan risikere å stryke, får meg nesten til å skjelve. Jeg har fått fem på alle de andre prøvene i naturfag, og det var det bare en grunn til, jeg pugget og pugget. Men så klart hadde jeg glemt at vi skulle ha prøve i dag. Karl, læreren vår står fremme ved tavlen, med en bunke med prøver. Jeg kjenner tårene presse på bare ved å se på den bunken. "Før vi begynner prøven, må jeg ønske deg Jonas velkommen i klassen." Som regel hadde jeg snudd meg, satt på ett smil og hilst, men nå gir jeg blanke faen i alt som ikke har med prøven å gjøre. "Jo takk for det." hører jeg en mørk stemme bak i fra svarer. "Jeg tenker du bare kan ta denne prøven, men den vil ikke telle noe på karakteren med mindre du gjør det veldig bra." sier Karl til Jonas. Han begynner med fremste rad, nemlig med meg. Ett hvit ark lander ned på pulten min med mange unødvendige spørsmål. Hva er kjennetegnet på en kjemisk reaksjon? Hva tyder det at en reaksjon ligning er balansert? Hva er en koeffisient, og hva er en indeks? Jeg kan ikke dette. Jeg klarer ikke å tenke. Jeg fortsetter nedover siden. Jeg får ikke frem noen setninger om hva svaret muligens kan være. Faen. Av frustrasjon, irritasjon og panikk triller en tåre nedover kinnet mitt. Jeg tørker den fort vekk med hånden min. Jeg begynner å skjelve. Slapp av Lotta! Det er bare en prøve. Nei, for faen det er ikke bare en prøve. Det er fremtiden min. Hallo, om jeg stryker er hele karakteren min ødelagt. Klokken tikker og jeg sitter her fortsatt med et tomt ark, mens jeg hører på de irriterende blyantene som raser i vei rundt om i klasserommet.
Klokken ringer. Nei. Han kan ikke ta den inn. "Da er tiden ute." Karl reiser seg fra kateteret og begynner med meg, men jeg tar arket og ligger det inntil brystet. "Nei, vent litt." sier jeg bestemt. "Tiden er ute, få prøven din Lotta. Du har ingenting å bekymre deg for, du som scorer høyt på hver eneste prøve." Ikke si sånn Karl. Du skal ikke legge mer press på meg enn jeg allerede har gjort selv. Plutselig napper han den ut av hendene mine og jeg løper raskere enn lynet ut av døren før han i det hele tatt fikk satt blikket sitt på arket. Dette er pinlig, Forferdelig pinlig! Hva vil han tenke om meg nå? Før jeg rekker å nå doen, hører jeg Mathias som roper på meg. Å nei. Jeg vil ikke snakke nå. Jeg åpner raskt døren til toalettet, men får jeg fikk komt meg inn til selve doen, drar Mathias i meg. Jeg gav opp. "Hva skjer Lotta?" han ser bekymret på meg. De grønne øynene hans står i stil til den grønne genseren han har på seg. Mathias er en av mine bestevenner, så jeg vet han får det ut av meg uansett. Men det er så flaut! Vertfall når alle vet at jeg som regel bare får fem og seks. "Jeg skrev ingenting på prøven" detter det ut av meg. Øynene hans utvider seg, før jeg ser et lite smil som holder på å komme frem. Men før jeg får kommentert det trekker han meg inn i en klem. Nå smiler han sikkert som en jævla idiot. Mathias er den som driter i skole. Litt mindre enn halvparten av karakterene på karakterkortet han fikk til jul, var toere. Han bare lo og sa "Jaja, første året på videregående teller ikke." Jo, noen fag som er avsluttende jo. "Lotta, det ordner seg. Slapp av!" Vi trekker oss ut av klemmen. Da han ser at det ikke hjelper meg, sier han "Lotta, visst du scorer høyt på de neste prøvene som kommer, vil ikke denne prøven ha noen ting å si. Det er første prøve i naturfag etter jul, har du glemt det? Andre semester har akkurat begynt." Jeg lot ordene synke inn. Han har rett.
Jeg hadde vært så oppslukt av den prøven at jeg ikke registrerte at Jonas er kjæresten til Amanda - som også er en av mine bestevenner (som også består av Oskar og Elina). Vi er en gjeng på fem som har holdt sammen siden vi var små. Så vi er veldig nære. "Beklager for at jeg ikke hilste på deg i sted" sier jeg til Jonas som sitter vedsiden av Amanda i kantinen. Han smiler. Det samme gjør Amanda. "Ingenting å beklage seg for" svarer han og blotter de hvite tennene sine. Jeg var den eneste i gjengen som ikke hadde møtt Jonas før, men jeg skal innrømmet at han ser bra ut. Høg, muskler, svart hår og blåe øyner. Japp, han er kjekk. Men alle vet jo hva det betyr? Han er en drittsekk!
