Fjellet

-Vent, Miriam! 

Monsteret fulgte etter dem med tunge, svære, skritt. 'Jeg kan ikke!' ropte hun tilbake i retning de
andre. -Han tar innpå! Vi er der om et øyeblikk, bare litt igjen nå. Det siste sa hun mest til seg selv.
-Men hva om stenen ikke er der?' skrek Tom, han skalv i stemmen.
-Tenk om alt bare er oppspinn, en myte, alt sammen?
-Nei, det er ikke det. Det har vi jo sagt til dere, mange ganger! fikk Ida hutret frem, selv om hun var
så andpusten at hun hadde blosmak i munnen. Miriam var opptatt med å se rundt seg etter åpningen
mens hun løp.
-Kom igjen, kom igjen! sa hun stille til seg selv. Det begynte å haste. Døråpningen hadde da vært
rett der borte sist hun var her? Der! Kaya stoppet opp og la en hånd på et symbol som var risset inn i
den kalde marmorveggen. Hun lukket øynene.

Med ett, hørte de en fjern, men samtidig nær, sang. Nærmere, fjernere. Tydelig, knapt hørbar. Alt på
en gang. En sval stille vind hvisket stille skjebnen de hadde i vente. En melodi som fikk dem til å lyttte.
Monsteret, som for det meste bestod av metall, dårlig lukt og vann, måtte også ha merket det, fordi
det bråstanset, midt i et sprang. Men det ramlet ikke. Det stod som frosset fast midt i luften. Som om
tid og sted var helt borte. I fjellveggen, der Miriam hadde lagt hånden sin, hadde det oppstått en diger
sprekk, som stadig utvidet seg. Og så, da den var stor nok til at de kunne komme gjennom, blusset et
blendene lys opp og slukte dem..