Next to you

 (Dette er da altså en fanfiction til dere som vet hva det betyr. Hovedpersonen kommer til å være Harry fra One Direction resten kommer jeg nok til å dikte opp. Ikke bli sur hvis jeg plutselig blander de andre fra One Direction inn i historien. Da begynner vi.)

Jeg var så klar. Endelig skulle jeg komme meg vekk herfra. Det føltes godt. Jeg var så klar for å oppleve noe nytt. Klar for å bli en ny person. Inn i et nytt liv. Jeg hadde akkurat vært ferdig på vidergående. Fylt 19 år den sommeren. Høsten stod for tur og det samme gjorde flyet mitt som det stod ''London'' på flybilletten.

Jeg kikka rundt meg. Der satt jeg med en iskaffe i venstre hånda, flybilletten og passet i den andre. En veske ved siden av meg og et gammelt par som bablet i et om hvor spente de var på å få se datteren sin igjen. Nå skjer det virkelig, tenkte jeg. Jeg trippa med foten og kikket på klokken. Flyet mitt var klar til avgang om noen få minutter. Rundt meg var det mange, mange folk. Mennesker som løp frem og tilbake med kofferten. Lukten av kaffe trakk gjennom nesen min. Unger som hylte. Folk som lo. Alt et eneste kaos egentlig. Mens jeg tenkte på alt dette hadde de få minuttene passert. Flyet var klart og jeg skyndtet meg opp klar til å trippe på flyet.

2 timer senere

Jeg som trodde Oslo sin flyplass var stor, men nei. Heathrow føltes kanskje 3 ganger så større. Jeg kikka rundt meg. Enda flere folk. Enda flere unger. Enda mer kaos. Jeg småløp bortover og kom meg på et tog rett ved flyplassen. Jeg hadde planlagt denne reisen i over et år. Jeg visste nøyaktig hvor lenge toget varte, hvor lenge jeg måtte vente i London for å så ta bussen videre til Liverpool. Jeg visste nøyaktig hvor lang tid bussen tok før jeg kom til Liverpool sentrum. Herfra skulle jeg gå 2,5 km, altså ca 30 min for å komme til leiligheten min. Og akkurat slik gikk det.

Da stod jeg utenfor en blåmørk dør i en koselis bakgård med masse planter. Jeg stod ikke med hvilken som helst dør, men med min dør. Min leilighet, min bakgård. Jeg dro opp nøkkelknipet fra veska og vridde om. Jeg gikk inn i min leiglighet. Følelsen var utrolig. Alt var så stille, tomt og ensomt. Få møbler, lyst og fin utsikt. Det var ikke akkurat den største leiligheten på markedet, men den var perfekt for meg og min romkamerat.

Romkameraten min hadde jeg bare snakket med på Facebook. Det var en gutt. En nerd var førsteinntrykket mitt. Han kom fra Bergen og het Erik. Jeg elsket den dialekten. Han skulle ikke komme her før om en uke. En uke for meg selv. Deilig. Jeg orka ikke engang å pakke ut av bagasjen, jeg dro rett til sengs.

Kjøleskapet var tomt. Hyllene var tomme. Egentlig alt var tomt. Dag 1 brukte jeg på å handle inn alt det nødvendige, bli kjent med området og utforske litt. Dag 2 brukte jeg til å lete etter aktuelle jobber. Dette skulle bli et friår. Null skole. Null stress. Men jeg måtte ha jobb. Jeg så for meg en jobb i ukene så kunne jeg slappe av i helgene. Men jeg lykkes ikke med å finne en.

Dag 3 forsatte jeg med jobb jakten min. Jeg ruslet rundt i Liverpools gater og endte opp på en kafè for å ta meg en kaffepause. Det var da jeg så det. Et svært skilt hvor det stod at de søkte ansatte. Jeg leste kanskje gjennom det 3 ganger bare for å være sikker. Alt var plutselig så vanskelig å forstå når man var i utlandet. Selvom jeg hadde fått toppkarakterer i engelsk så måtte jeg bli vant med at absolutt alt kom til å være på engelsk. Så jeg kasta meg opp til kassen og spurte fint om de forsatt var interessert i tilfelle det var et gammelt skilt. Hun smilte og sa ja. Jeg smilte tilbake og løp avgårde tilbake til leiligheten. Jeg satt meg full fart ned på den ene sofastolen vi hadde, tok opp pcen og begynte å skrive. Uten at jeg tenkte over det skrev jeg på norsk. Faen, ropte jeg sint på meg selv. Ettersom jeg følte alt ble dårlig formulert eller for dumt tok dette meg 3 timer. Klokka ble for mye og jeg stakk til sengs.

Dag 4 begynte med at jeg våknet av at jeg ble blenda av sola. Jeg reiste meg full fart opp. Grabbet en yoghurt ut av kjøleskapet. Tok på meg noen klær, og løp ut av leiligheten. Jeg hadde med meg søknaden min å dro til kafeen. Der ga jeg den til den ansatte og smilte. Da var det bare å krysse fingrene. Mens jeg gikk i gatene der tenkte jeg at jeg kanskje burde kikke mer på jobber i tillfelle jeg ikke fikk jobben. Og det gjorde jeg.