DERE TRENGER IKKE Å MÅTTE HA LEST DE 2 ANDRE BØKENE FOR Å HENGE MED PÅ DENNE, BARE LES DE SISTE 2 DELENE OG DERE KOMMER RASKT INN.
Emily Horan er 19 år.
Ebony Horan, Nouis Tomlinson og Zack Malik er 16 år.
Elealey Tomlinson og Sofia Styles er 14 år.
Lucas Payne er 11 år.
Nathan Horan er 2 år
Ebony POV.
Emily sin musikk går meg snart på nervene. Ikke er det rolig musikk heller. Det er drit irriterende bass musikk som gjør at hele huset dirrer. Jeg himlet med øynene og la hodet i hendene. Gud og jeg gleder meg til hun flytter ut. Noe hun helt sikkert aldri kommer til å gjøre. Lyden skrudde seg ennå mer opp, noe som fikk meg til å bli veldig sint. Irritasjonen boblet over inni meg. Raskt reiste jeg meg opp og spaserte bort til døra hennes. Jeg dro opp døra og la armene i kryss. Emily snudde seg og så på meg med et hevet øyebryn. Det blonde håret hennes hang nedover skuldrene hennes. "Hva?" Spurte hun mens hun beit litt på pennen sin. "Skru ned!" Ropte jeg sint mens jeg pekte på dataen hennes. Hun smilte svakt og nikket. "Sorry, jeg visste ikke at du var hjemme" Hun skrudde ned lyden og snudde seg mot meg igjen. Jeg bare himlet med øynene og gikk ut igjen.
Av en eller annen grunn hater jeg at dette huset er så stort som det er. For gjett hva. Jeg finner ikke den stygge Iphonen min. Jeg hadde den sist på kjøkkenet, men etter det har jeg vært inne på hvert eneste rom i dette huset og det er gedigent. "Mamma!?" Jeg stakk hodet inn i stua og fikk øye på Mamma. Hun snudde seg mot meg og så på meg med et spørrende blikk. "Jeg finner ikke mobilen min, har du sett den?" Jeg så på henne i håp om at hun har sett den. "Nei, sist gang jeg så den var når du og Pappa satt i stua i går" Svarte hun og pekte på sofaen. "Åh!" Jeg satt meg ned i sofaen og sukket høyt. Mamma bare så på meg, fra den andre sofaen. "Hvorfor har vi så sykt stort hus?" Gryntet jeg mens jeg la en pute på hodet. Mamma bare lo før hun svarte. "Nei si det" Svarte hun, jeg kan høre at hun reiser seg opp. "La meg ringe etter mobilen din" Jeg fjernet puta fra ansiktet og fulgte med på at mamma la telefonen sin mot øret.
"Hei, Eleanor, hvorfor er mobilen til Ebony hos dere?" Spurte Mamma. Åja, jeg må ha glemt mobilen når jeg var der etter skolen i dag. Hvorfor tenkte jeg ikke over det? "Da kan Nouis komme over med den da" "Så koselig bare kom hele gjengen" "Ja, jeg vet, Niall har heller ikke ringt" Mamma fortsatte å prate med Eleanor. Jeg savner Pappa, han har ikke vært hjemme på et halvt år. Hvordan tror dere det er for oss? Det å ikke se Pappa er faktisk sykt trist, han har nesten aldri tid til oss. Siden Nathan ble født har One Direction blitt stort igjen. Akkurat som da de var yngre. Aldri har de tid til familiene sine, noe som gjøre at vi faller vekk fra fedrene våres. En liten tåre trillet nedover kinnet mitt, noe Mamma må ha merket fordi hun satte seg ved siden av meg. "Jeg må legge på Eleanor, bare kom over dere" Sa hun før hun la på. "Ebony, hva er det vennen?" Spurte hun mens hun dro meg inn i en klem. Jeg lot tårene trille nedover kinnet mens Mamma klemte meg. "Jeg savner Pappa" Gråt jeg. Mamma sukket og strøyk meg på ryggen med den ene hånda. "Vennen, han kommer hjem snart" Svarte hun mens hun trakk seg fra meg og tørket vekk en tåre med tommelen sin. "Ja, men han ringer aldri" Jeg så opp på henne. "Han bryr seg ikke lenger" Mamma så på meg med triste øynene. "Ikke tro det, Pappa elsker dere alle 3" Svarte hun mens hun reiste seg opp. "Se her, ring han" Hun rakte meg mobilen. Jeg så ned på bakgrunnen. Det var bilde av meg, Emily, Nathan, Mamma og Pappa. Tårene presset på igjen. Jeg så opp på Mamma og nikket.
Sakte tastet jeg nummeret til Pappa. Beina la jeg opp på bordet mens jeg la telefonen mot øret. Etter kort tid tok han telefonen.
"Pappa?" spurte jeg lavt.
"Ebony, så hyggelig at du ringte" Sa han glad.
"Pappa, hvorfor ringer du aldri?" Tårene presset på igjen, og stemmen min skalv mens jeg pratet.
"Vennen tro meg jeg vil ringe dere hver eneste dag, men uheldigvis så har jeg alt for mye å gjøre" Pappa var trist i stemmen.
"Nei, du ringer aldri, du er aldri her når jeg og Emily har dans, du er aldri her lenger, jeg kan ikke kalle deg Pappa lenger, for du er der for meg lenger, beklager å måtte si dette, men akkurat nå er jeg ærlig" Jeg la på og kastet telefonen i andre siden av sofaen. Hvorfor sa jeg dette til Pappa? Hvorfor var jeg så slem mot han? Han mener jo aldri å såre meg. Jeg vet han vil gjøre alt for å se oss. Men det er ikke så lett for han. Men det sårer meg å ikke ha Pappa her.
Niall POV.
Tårene bare fosset nedover kinnet mitt. Hva var det jeg akkurat hørte. Ordene bare gjentok seg i hodet mitt.
"Nei, du ringer aldri, du er aldri her når jeg og Emily har dans, du er aldri her lenger, jeg kan ikke kalle deg Pappa lenger, for du er der for meg lenger, beklager å måtte si dette, men akkurat nå er jeg ærlig"
Er det virkelig sånn hun føler seg? Er jeg virkelig en så dårlig far? Jeg la hodet i hendene og lot tårene fosse nedover kinnet mitt. Jeg savner jentene og gutten min mer enn folk tror. Jeg skulle ønske jeg kunne tilbringe hver eneste dag med dem. Men jeg har en jobb å gjøre. Døra gikk opp, men jeg vil ikke se opp på personen. "Niall?" Hørte jeg stemmen til Liam si. "Ebony, hater meg" Kom det ut av munnen min. Jeg kjente senga bevege seg, fordi Liam satte seg ved siden av meg. "Niall, det gjør hun ikke" Liam la en hånd på skuldra mi. "jo, hun sa at jeg aldri er der for henne, og det er jo sant" Jeg så opp på Liam med tårevåte øyne. "Niall, hun bare savner deg, vi har fri i 5 dager kanskje du skal reise hjem og se dem? Du har ikke sett så mye til Nathan heller, han har nok vokst mye, siden han er så liten" Jeg så opp på Liam. Jeg skal hjem, og jeg er nødt til å prate med Ebony. Ebony er den jenta i familien som er mest sårbar, når hun blir lei seg, er det vansklig å få henne glad igjen. Jeg vet dette fordi jeg har vært der og trøstet henne de gangene hun har kranglet med venner på skolen eller kranglet med Nouis.
"Jeg drar hjem nå, jeg bestiller billetter nå" Jeg tørket øynene mine før jeg løftet dataen..
Ashley POV.
Jeg hørte alt Ebony fortalte Niall, og jeg må ærlig si at jeg skjønner henne. Men jeg vet at hun ikke mener det. Hun kastet telefonen i sofaen og gravde hodet sitt i en pute. Jeg skal la henne være litt i fred. Jeg listet meg opp trappen bort til rommet til Emily. Jeg løftet hånda og banket på. "Det er åpent" Ropte hun fra andre siden. Jeg åpnet og ble møtt av hennes søte smil. "Hei, vil du dra og hente Nathan med meg?" Jeg så på henne. "I Barnehagen, gjerne" Hun smilte og reiste seg. "Først, du må bare vite at Ebony akkurat hadde en liten Breakdown på grunn av Pappa, derfor jeg vil at du skal bli med meg, sånn at jeg kan ringe Pappa, hun ringte han også ropte hun noen sint ord til han og la på, tror han trenger å prate med deg nå"
Jeg vet Emily er mer moden til å vite at Niall faktisk ikke kan rekke å gjøre alt. Selv om han har lyst. Han hater tanken på at han ikke får se døtrene eller sønnen sin. "Oh, selvfølgelig kan jeg ringe Pappa" Hun smilte svakt mot meg mens hun dro opp telefonen sin. Jeg fulgte etter Emily ned trappa og ut døra. Ebony bare satt der og så ut av vinduet. Ebony har sinneproblemer, så når hun er blir sint, trenger hun å være aleine. Bare for å roe seg. Hadde hun ikke hatt disse problemene hadde jeg vært der med henne og klemt henne til hun var okei. Men sånn går ikke her. Ebony klikker i vinkel når hun først blir sint. Og da kan det gå utover alle andre. Hun er også veldig lang sint.
Emily åpnet bildøra og hoppet inn. "Jeg kjører" Smilte hun fra døra. Jeg bare fniste og nikket. "Greit for meg" Svarte jeg før jeg satte meg inn på andre siden. Det er rart å se at barna mine vokser opp. Om ikke så alt for lenge trenger de ikke meg og Niall lenger. De er 19 og 16, snart er det vel bare meg, Niall og Nathan. Jeg har så mange gode minner med disse jentene, og jeg tror vi har vært gode foreldre. Selv om at Ebony har disse sinneproblemene sine så har hun vært en god jente, hun hører på oss og følger reglene. Ebony dater Nouis, noe som er ganske så komisk. Det går ikke en dag uten at Louis minner meg på at de kommer til å gifte seg en dag. Det at Ebony og Nouis har datet i nå 2 år. Til å være så unge så har de et nokså seriøst forhold. Noe som er veldig søtt. Nouis er som faren, han bryr seg om de han er glad i. Jeg er så glad i den store familien vi har.
