Det neste offeret

 Jeg gikk nedover den ensomme gaten. Det var helt tomt. Det var fredagskveld og alle var hjemme til sine kjære. Jeg dro igjen glidelåsen på jakken min imens det kom et vindkast. Det var kaldt, mørkt og sent. Etter alle forsvinningene i det siste rundt om i landet synes jeg det var ekstra ekkelt å gå her alene. Jeg hadde allerede planlagt hva jeg skulle gjøre om jeg ble overfalt. Skrike det høyeste skriket jeg noen gang har skreket og slå personen midt i fjeset. Heldigvis skulle det aldri skje, tenkte jeg. Tankene mine ble brutt idet jeg hørte tunge skritt komme bak meg. Jeg begynte å gå fortere. Det var ikke lenge igjen til jeg var hjemme. Maks 3 minutter. Jeg hørte skrittene komme nærmere og nærmere. Tenk om det var min tur. At jeg var det neste offeret. Jeg har lest på nettet at hvis jeg følte meg usikker på en person skulle jeg stoppe opp å se personen i øynene og spørre om noe. Fordi da hadde jeg sett hvordan personen så ut og kunne finne igjen personen om jeg slapp fri. Jeg kunne spørre om hvor mye klokka var, men ikke tale om at jeg turte å snu meg. Jeg gikk fort, jeg kunne se leiligheten. Noen sekunder til jeg var hjemme og trygg. Skrittene ble tydeligere og tydeligere. En arm grep rundt halsen på meg og la meg på bakken. Jeg satte i å skrike, men personen var rask ved å legge hånden over munnen min. Jeg veivet med armene rundt meg og prøvde å komme meg fri. Hånden hans flyttet seg bort fra munnen min og jeg fortsatte å skrike i håp om at noen skulle høre meg. Det var ingen som hørte meg.