Kapittel 1

19 1 2
                                    




«Han hadde vært helt perfekt for deg, Tess!» kunngjør bestevenninnen min, Sarah. Hun ser spent på meg, forventer at jeg skal komme med en eller annen reaksjon, men jeg ser bare tomt på henne. «Theresa, jeg tror det er på tide at du ...» begynner hun forsiktig, med blikket festet på de lange fingrene som iherdig plukker på en løs tråd fra den lyserosa genseren hennes.

«Jeg vet det,» avbryter jeg henne. Jeg vil ikke snakke om ham, så jeg prøver å få det til å virke som om gutten hun nettopp beskrev for meg er problemet. «Han høres bare ikke helt ut som min type, hvis du skjønner hva jeg mener.»

«Ikke din type?!» Sarah sperrer opp de mørkebrune øynene sine og kaster en pute på meg. «Gi deg, da! Han er jo den kjekkasen, han må være alles type!» Hun fniser og legger seg ned på ryggen i den myke senga.

«Joda, men det er ikke det,» mumler jeg. «Han minner bare så veldig om ...» Jeg nøler med å si navnet hans, men blikket Sarah sender meg idet hun setter seg opp igjen får meg til å stoppe.

«Hør her, jeg vet at dette er vanskelig for deg, og at det ikke er noe som forsvinner over natta, men du kan ikke fortsette på denne måten!» Hun sukker oppgitt og borer blikket i meg. «Du har ikke forlatt senga di på nesten to uker, og jeg tviler på at du har snakket med noen andre enn meg og foreldrene dine siden sommerferien startet!»

«Det kalles kjærlighetssorg ...» mumler jeg, men Sarah bare fnyser.

«Kjærlighetssorg? Kom igjen Tess, kan du ikke snart slutte å la livet stå på pause, slutte å gråte over en dum gutt som bokstavelig talt valgte ingenting framfor deg? Kan du ikke bare innse at aldri noen gang, ikke engang når vi to er støv, og sola ikke lenger lyser, vil han elske deg?» Jeg sperrer opp øynene, kan nesten ikke tro hva hun nettopp sa. Det kan tydeligvis ikke hun heller, for hun legger sjokkert hendene over munnen, som for å få den til å tie stille. «Tess, unnskyld, jeg mente ikke ...» hun stopper, klarer ikke engang å fullføre setningen. Jeg kjenner tårene presse på, og jeg vet at det er tåpelig, men jeg lar dem trille ned den ørkentørre huden min, nedover kinnene og haken. De lander mykt på det blomstrete sengeteppet, som ikke har blitt skiftet ut på flere uker. Sarah ser trist på meg der jeg gråter stille, og legger støttende en arm rundt skuldrene mine idet hun flytter seg inntil meg. Jeg lener hodet mot skulderen hennes, og slipper alt ut. Alle tårene jeg har spart på, som jeg ikke har villet gråte, og alle hulkene jeg enda ikke har hulket. Sarah holder rundt meg hele tiden, sier ikke et ord. Hun stirrer bare tomt framfor seg, som om hun er i hypnose eller noe sånt. Og sånn sitter vi, i Gud vet hvor lenge, helt til jeg har grått meg tom for sikkert tusende gang bare denne måneden.

«Ferdig?» spør Sarah mildt, med lettelse i stemmen. Jeg nikker forsiktig, og snufser en siste gang, før jeg tørker øynene og nesa med genserermet. Hun smiler forsiktig til meg, og klemmer skulderen min hardt før hun lar armen falle. «Mens du satt der og gråt, kom jeg på noe gøy vi kan gjøre!» begynner hun, og jeg sukker megetsigende. Dette kan bare gå en vei. «Jessica skal ha en liten sammenkomst på fredag, bare noen få venner, ikke store greiene. Lyst til å gå?» Hun blunker til meg, og jeg skjønner med en gang at det ikke bare er snakk om en vennegjeng som skal samles for å spille brettspill. Likevel blir jeg litt oppspilt ved tanken på å komme meg ut, for første gang på flere uker. Jeg skuler skeptisk på Sarah, som ser på meg med enda mer forventning i øynene enn da hun spurte meg om den gutten for noe som virker som en evighet siden. «Vær så, vær så snill?» ber hun da jeg ikke svarer, og ser opp på meg med de store dådyrøynene sine, slik hun har gjort helt siden vi var små og hun ville ha meg med ut for å stjele epler fra naboens digre epletrær.

«Greit, men ikke store greiene!» minner jeg henne på, men hun har allerede gått i gang med å hoppe opp og ned i senga, av fryd for å ha klart å overtale meg til å bli med ut. De mørke korketrekkerkrøllene hennes spretter i takt med hoppingen, og øynene hennes skinner, nesten like mye som mine gjorde før. Jeg smiler matt, og kjenner allerede sommerfuglene som etter aldri så lenge begynner å røre på seg nede i magen min.

Hvor var du da jeg trengte deg?Where stories live. Discover now