Hvor var du da jeg trengte deg?

Kapittel 2

Jeg står foran speilet, og prøver den ene kjolen etter den andre, men ingen ser ut til å passe. Jeg har ikke brukt kjole på år og dag, så alle jeg har er fra niendeklasse eller tidligere. Oppgitt tar jeg av meg den alt for store kjolen, og henger den tilbake i skapet. Jeg kikker i speilet igjen, ser på den tynne, bleke kroppen min som står der i bare undertøyet. Håret er langt og flisete, og jeg har gått ned flere kilo på bare et halvt år, som kanskje er grunnen til den store mangelen på passende kjoler. Jeg sukker og tar opp telefonen. Sarah svarer etter kun tre ring, desperat i stemmen.

«Nei, ikke engang tenk på å si at du ikke blir med ut likevel! Du har allerede sagt ja, du kan ikke ombestemme deg!» jamrer hun, og jeg ler til svar. «Hva er det? Det er ikke morsomt! Det går bare utover deg selv!»

«Jeg hadde ikke tenkt å avlyse,» sier jeg, og hører et lettet sukk i andre enden. «Jeg har bare et problem ...»

«Ingen kjoler som passer?» avbryter Sarah meg, og jeg begynner å lure om om hun er en tankeleser.

«Alle er for store,» sukker jeg.

«Null stress, du kan låne en kjole av meg. Og du, bare kom ned med en gang, så ordner jeg håret ditt også! Jeg kjøpte nettopp en ny krølltang, men så kom jeg på at håret mitt er jo allerede krøllete, men jeg kan krølle håret ditt!» hun babler i vei om sminke og hår, og jeg er bare glad for å høre henne så oppspilt som dette igjen. Det gjør at jeg føler meg oppspilt, jeg også, og det er en god følelse. Jeg avslutter samtalen med Sarah og kler jeg på meg et par joggebukser og en hettegenser, før jeg rasker med meg en yoghurt fra kjøleskapet og trør inn i noen svarte og hvite slippers. Jeg slenger en liten, gul veske over skulderen idet jeg går ut inngangsdøra.

Det første jeg får øye på idet jeg kommer ut på veien er en liten, hvit hund. Den kommer løpende rett mot meg, med det svarte båndet slepende etter seg. Etter den kommer en person, sikkert eieren, tenker jeg. Hunden stopper for å hilse på meg, og jeg tar tak i båndet før den rekker å løpe bort igjen. Eieren har kommet nærmere nå, og han stopper en drøy meter fremfor meg.

«Theresa?» peser personen foran meg, andpusten fra løpingen. Jeg ser opp fra den hvite hunden og inn i et par velkjente, brune øyne. «Det føles som flere uker siden sist!» Noah humrer litt, og rekker fram hånden etter båndet.

«Du har fått deg hund,» sier jeg, mer som en bemerkelse enn som et spørsmål, og rekker han båndet. Han gliser, og kaster et langt blikk på den lille, hvite hunden som har gått i gang med å tygge på skolissene hans.

«Tydeligvis,» sukker han. «Det er Kamilla sin, men du vet jo hvor lat søster jeg har.» For første gang legger Noah merke til antrekket mitt, og hever et øyenbryn. «På vei et sted?» Jeg trekker på skuldrene, som for å si «du vet». Han smiler igjen, og jeg tar meg i å tenke på hvor søt Noah er når han smiler - som er hele tiden.

«Sarah,» sier han, mer som en bemerkelse enn som et spørsmål. Jeg ler, og slår ut med armene.

«Tydeligvis,» svarer jeg. Han humrer og flytter blikket mot hendene sine, som tvinner båndet rundt og rundt. Vi blir stående i taushet, før han igjen løfter blikket mot øynene mine.

«Ja, du får komme deg videre,» sier han og begynner å dra med seg den lille, hvite hunden. «Sarah venter nok på deg.» Jeg nikker, og kommer på at han sikkert har rett. Sarah tripper nok av utålmodighet akkurat nå, livredd for at jeg kan ha ombestemt meg om å gå ut. «Vi snakkes da, Tess.»

«Snakkes,» mumler jeg, halvveis satt ut av at han kalte meg for kallenavnet mitt. Jeg blir stående i et par sekunder, før jeg kommer på at jeg må skynde meg til Sarah før hun begynner å tro at jeg faktisk har ombestemt meg.