-----
Følelsen av å falle.
------
Jeg var vant til det. Midt i en araber ville underlaget forsvinne under meg, brått og nådeløst. Innen svimmelheten la seg satt jeg andpusten på teppet. Brannsår sved på knær og albuer. Trenerens stemme slo meg lik en pisk.
«Opp igjen! Nå!»
Hun klappet hardt i hendene, og jeg kom meg på bena og fulgte hurtig takten i musikken videre gjennom trinnene. Jeg kunne gjort dem i søvne. Skritt – chassé – skritt – hopp. Piruett, overgang til et nytt hopp. Plié og arabesk. Løft hodet. Ikke mist balansen. Båndet fra vimpelen min danset i skimrende røde virvler omkring meg; i et endeløst kretsløp som fløt uanstrengt og -
Treneren kuttet musikken. Hun ristet på hodet; den umenneskelig stramme hestehalen hoppet bak ryggen hennes. «Dette går ikke. Piruetten er for treig. Pass på balansen - hvis dommerne ser at du er ustø er du ute allerede i kvalifiseringsrundene. Og vimpelen skal aldri ligge stille! På ny.» Jeg åpnet munnen for å be om en pause, men hun bøyde seg over CD-spilleren igjen.
------
To timer senere satt jeg sammenkrøpet om meg selv mot en vegg, og presset tørre kjeks ned halsen. Jeg hadde falt enda en gang. Hvorfor? Jeg kunne jo trinnene.
Treneren sto over meg.
«Torsdag blir en viktig dag. Jeg håper du er klar for dette.»
«Jeg er det.»
«Bra. Øv på araberen før turneringen starter. Det er ditt svakeste punkt i programmet.»
Jeg nikket og så ned.
«Når henter du meg?»
«Jeg drar opp til hallen dagen før, for å være dommer i barneturneringen. Jeg nevnte det forrige uke. Moren din kan vel kjøre deg?»
«Nei!»
Ordet glapp ut mellom leppene mine, hissigere enn jeg hadde tenkt.
«Nei, jeg mener, hun er opptatt. Med jobb.»
Treneren hevet øyenbrynene.
«Virkelig? Hun som alltid -»
«Alltid følger med. Vel, det gikk ikke denne gangen.»
«Hvis du sier det, så. Da får du sitte på med Sarah, hun har sikkert et ledig baksete. Kvart over seks presis, ok? Ikke glem å stryke vimpelen.»
------
Jeg gikk over den mørke parkeringsplassen utenfor hallen. Musklene verket.
Jeg skulle overraske henne med medaljen. Hun ville bli så glad. Jeg kunne se for meg de skinnende øynene hennes, hvordan hun ville rydde en ny plass på hyllen og nynnende tørke støv av de allerede rene pokalene, og den nye vimpelen hun sikkert ville kjøpe som belønning. Kanskje en ny drakt, til og med? Hun ville tilgi meg for å ha løyet om datoen. Jeg ville ikke bekymre deg, mamma, ville jeg si. Du trenger ikke ta fri for min skyld. Hun ville bli så glad.
Jeg trakk pusten dypt og gjorde klar et smil. Den røde bilen hennes sto på bussholdeplassen og ventet.
«Hei, mamma», sa jeg mens jeg satte meg inn. Hun svingte ut på veien.
YOU ARE READING
Uselvisk, uhelbredelig, uutgrunnelig
Short StoryEn novellesamling som utforsker dypene av kjærlighet mellom foreldre og barn.
