Gutter, drama og kjærlighet

Viola Yorkfell Thomson er 17 år gammel og har akkurat fått vite at faren ble utsatt for en alvorlig drukningsulykke og døde. Viola tar dette med en klype salt, og gjør alt for å komme seg videre. Moren hennes er ikke serlig interessert i å bo i den samme bydelen av Miami lengre, og velger å flytte til sørsiden hvor de ikke så fullt talentfulle - men rike, bortskjemte tenåringene bor.

// i Miami by

Jeg tittet ned på klokka, og så den var langt over midnatt. Om jeg ikke var hjemme innen noen få minutter ville synet av en bekymret mor være overalt av det som het nyhetsmidler. Det var ikke fullt så kaldt her i Miami, men jeg fikk gåsehud bare av å gå rundt alene på denne tiden midt i byen. Da jeg endelig var hjemme, prøvde jeg å lukke døra så forsiktig jeg kunne, i håp om at mamma skulle forstå at jeg hadde vært i senga hele tiden, men det var hun altså ikke. "Viola Yorkfell Thomson, unge dame, fortell hvor du har vært. Jeg har prøvd å få tak i deg på mobilen siden klokken var langt over 11! Hva skal du med en mobil om du ikke kan være ansvarlig for å ta den?!" freste hun. Jeg så ned i bakken for å prøve å skjule fliret, bare måten hun snakket til meg på var egentlig ganske patetisk, men hun var så søt der hun stod med armene i kryss og bryna på halv åtte. "Hos Thalia, skulle si hade skjønner du" prøvde jeg meg, og så hun ble lettet med en gang.

// på vei til Miami's sørside

"Gleder du deg, Viola?" spurte mamma, mens hun tittet i frontspeilet for å oppnå øyekontakt. "Ganske" sa jeg sarkastisk og håpte hun skulle høre det.

Jeg må ha sovna for når jeg våkna, var vi allerede fremme i det nye nabolaget. I det vi kjørte forbi en fotballbane, bråstoppet mamma, og ting som lå på hylla i bilen bak meg, fór over hodet mitt. "Hva var det godt for?!" brølte jeg, mens mamma pekte på en katt i veikanten. Guttene som var å spilte på banen, stoppet opp og lo til de nesten ikke kunne stå på egne bein. Jeg sank ned i setet, og sendte et blikk til mamma. Om blikk bare kunne drepe..

Da alt var pakket ut av lastebilene, og plassert hvor de skulle være kunne vi endelig begynne å tenke på andre ting. Jeg skulle begynne på en ny skole, og 6 av guttene hadde allerede fått sett meg i mitt dårlige rampelys. Jeg kjente jeg ble varm i kinna ved tanken, men prøvde å tenke på noe annet, klokka var tross alt 1 så jeg kunne likegodt legge meg for å sove. Bare sekunder etter at hodet mitt hadde landa på puta, sovna jeg.

Jeg stod foran speilet og gjorde meg så nøytral som mulig. Litt mascara også en ferskenfarget lipgloss, greide gjennom håret og glattet med tanga hvor det ikke var fullt så glatt og spurtet mot bussholdeplassen. Det stod allerede 8 stykk der, så jeg regna med at bussen var full. Da bussen endelig kom, og jeg fant en plass kunne ting ikke bli verre - to av guttene fra bussholdeplassen satt og hvisket til hverandre mens de stirret på meg. Det virket som om de prøvde å skjule at de så på meg, for når jeg tittet på dem fór blikket dems en helt annen retning. For noen idioter, snuftet jeg for meg selv.

Da jeg hadde komt meg vel av bussen, gikk jeg mot skoleporten mens jeg tekstet med Thalia. Hun hadde sagt at jeg måtte være på utkikk etter noen kjekke gutter, noe jeg hadde sagt til henne at egentlig ikke var første prioritering på en ny skole. Det første hun gjorde var å le, deretter kaklet hun ivei om hvor kjedelig jeg var og at jeg ikke måtte miste helt håpet etter å finne en ny såkalt 'drømmeprins', bare fordi jeg hadde mistet den jeg elsket mest. Hun hadde ganske rett, og siden jeg ikke had.. "Se deg for" sa jeg, mens jeg reiste meg opp fra et hardt fall. Jeg så opp og øynene festa seg i de nydeligeligste nøttebrune øynene jeg noensinne hadde sett. Han betraktet meg fra topp til tå, også smilte han og gikk videre uten å si så mye som 'unnskyld' eller 'beklager, det skal ikke skje igjen'. Ryktene var virkelig sanne, folka her var motbydelige.