Jakten på livet

Del 2: Helg hos mamma

Jeg går inn i stua, ser det vanlige. Pappa ligger på sofan, helt full og rusa sikkert. Masse tomme vin og ølflasker på bordet. Men der, nå ser jeg noe jeg ikke pleier å se. På bakken ligger en ung kvinne med lyst kort hår. Hun er nok full og rusa hun og. Jeg går på rommet, og begynner å pakke baggen. Endelig er det helg hos mamma, for hun drikker ikke alkohol. Hun har slutta, og det er lenge siden. Hun har aldri drukket seg full forandre øynene mine. Pappa var alkoholiker før de ble skilt også. Han sa at han skulle slutte, så mamma sa alltid at han kom til å slutte. Men han klarte det ikke. Foreldrene mine skilte seg da jeg var 8 år. Jeg husker fortsatt veldig mye. Han var til og med full i bryllupet deres. Mamma hadde prøvd lenge å få han til å slutte å drikke alkohol, men hun ville skille seg når han begynte å være full hver helg. Og drakk hver dag. Mamma drakk ofte, men ikke mye. Nesten hver dag skjedde det vonde ting. Jeg vil jo glemme det, for det gjør meg bare utrolig trist. Men det har satt seg inn i hjernen min, og vil ikke ut.

Den ene episoden begynte med at vi alle satt og spilte brettspillet Monopol. Så gikk pappa på kjøkkenet for å hente alkohol, husker jeg. Han snakka noe om vodka. Men jeg viste jo egentlig ikke hva det var for jeg var så liten. Men nå vet jeg det. Og han hentet til mamma og, men hun ville ikke ha. Han ble sur og kjefta på henne. Hun sa nei flere ganger. Og jeg husker hun prøvde å roe han ned. Da slo han henne i fjeset, rett forandre øynene mine. Jeg begynte å gråte, jeg var så redd at jeg ikke klarte å bevege meg.
Så tok han vodkaen og prøvde å helle i munnen på mamma. Hun ropte stopp mange ganger, han hørte ikke. Da ble jeg dritsur, jeg vet ikke hva som skjedde. Jeg reiste meg opp å brølte:
"NÅ SLUTTER DU MED DET DER, HØRER DU IKKE AT HUN ROPER STOPP?" jeg skjønner fortsatt ikke at jeg turte det. Eller hvorfor, og hvordan det skjedde. Men da, rett etter jeg sa det. Tok han og dyttet mamma ned fra sofan. Hun gråt og jeg så hun fikk vondt. Så gikk han mot meg. Jeg husker fortsatt den følelsen. Jeg var redd, sint og irritert. Jeg følte han skulle slå meg, så jeg løp. Jeg åpnet ytterdøra og løp ut. Tenk og se en 7 år gammel jente løpe med tårer i øynene og ingen aning hvor hun skal. Men jeg viste at jeg skulle tilbake. Jeg måtte bare vente til pappa har roet seg ned.

Ja, sånn var hver eneste dag for meg før de skilte seg. På skolen merket de at jeg ofte hadde blåmerker og var alene. Jeg var alltid trist, og gråt mye. Da tilkalte de barnevernet. Da løy pappa i retten. Han sa at han ikke drakk alkohol. Og sa at mamma var problemet. Mamma har også gjort feil, men hun innrømmer det. Og da tilgir jeg henne, men pappa innrømmer ingenting. Han lyver bare, og skylder på andre. Det er vanskelig å tilgi, for jeg ønsker han kunne si sannheten.
Ja, nok om det. Nå skal jeg til mamma. Jeg pakker ferdig den store baggen. Jeg går inn i stua, der ligger de fortsatt. Jeg ønsker jeg kunne få et normalt liv. Jeg tar fram telefonen og ringer mamma. Etter 10 min står hun utenfor. Jeg går ned trappa og ser mamma sin bil utenfor. Jeg åpner døra og setter meg inn.
"Hei jenta mi, så fint å se deg" sier hun med en myk stemme. Jeg har tilgitt alle feil hun har gjort, tenker jeg. For hun har sakt unnskyld.
"Så fint å seg deg og mamma" sier jeg og ser henne inn i øynene. Hun gir meg en god klem, og smiler. "Du mamma, jeg må spørre deg om noe" sier jeg. Og kommer på da jeg så henne i parken med mannen som jobber i kirka.
"Jaha, hva da" spør hun nysgjerrig.

Håper dere likte del 2.
Del 3 kommer snart:)