Han og hun

Han 4

Han skjønte ingenting. Hun hadde snudd seg mot han, Marita. Den Marita. Hun i klassen, i gjengen, ikke hans gjeng, men deres gjeng. Ja, den Marita. Alle visste jo hvem hun var, men ingen visste hvem han var. Og her hadde hun snudd seg mot han og sett på han. Inn i øynene, så vidt, sånn et lite øyeblikk før hun snudde seg igjen og alt var over. Hvorfor? Ingen hadde jo sett han inn i øyene, ingen andre enn moren vel. Kanskje akkurat det hadde noe med at han sjeldent så andre inn i øynene mens han snakka med den og da. Men likevel, nå hadde hun og han sett hverandre inn i øynene, sånn på ordentlig, et lite sekund.