The Rescue - 1983

Et brev (1)

Øye mitt ser gjennom lupen som skal sikte skuddet mitt. Nexusen skjelver i hånden min. Hele armen min skjelver. Jeg puster dypt inn. "Dette står på deg. Bare deg. Du må klare dette." Hvisker jeg beroligende til megselv. Men det hjelper ikke. Hvordan skal jeg gjøre dette alene?

-

"I morgen er det slutt på gratise legetimer. Hva synes du om det?" Spør legen bare for å starte en samtale. Jeg har en forferdelig sprøyteskrekk, så han prøver å få fokuset bort fra spissen. Men Likevel stirrer jeg intenst på nålen. Den er lang. Jeg forestiller meg at han bommer, også må jeg ta den på nytt. Plis ikke bom, tenker jeg for megselv.
"Det er ikke så kult..." mumler jeg. Jeg følger tippen helt til den er 20 cm unna. Han tar tak under armen min og stikker spissen inn. Jeg lukker øynene og later som om jeg ikke er på et legekontor; Jeg er på en farm! På mamma's farm. Hun plukker meg et eple fra treet over oss. Smilet hennes blender en hver som ser det. Vennligheten hennes hjemsøker en hver hun møter. Det har jeg ikke arvet.
Jeg skal akkurat til å ta imot eple, når legen avbryter; "Gratulere med dagen du har imorgen Scarlett Cabrera" Han triller kontorstolen og sprøyten med seg til skrivebordet sitt. Jeg reiser meg, overrasket over hvor fort det gikk. "takk."

"Hvordan gikk det å ta sprøyte?" Spør pappa når jeg kommer inn døra. Jeg kaster lua i lueskuffa. "Fint." Pappa kommer til gangen med et spørrende blikk. I går var jeg nesten i tårer på grunn av denne sprøyta.
Jeg himler og bøyer meg for å ta opp skolissene. "Hvilken sprøyte tok du?" Lillesøster hviler hånden sin på det slitte treverket. Taylor er ganske interessert i sprøyter og sånt. Jeg tror hun har potensialet for å bli doktor, eller så er hun bare voldelig. "Jeg vet ikke. De sa bare at det var påbudt for alle 17 åringer" svarer jeg mens jeg retter på Hollister jakken min. Det gjør meg jo litt nyskjerrig å ikke få vite det, men jeg tenker det er lurt å stole på disse folkene. De vet jo best.
"Hvordan vet du da om du dør av den eller ikke? Hva om de planlegger-" pappa avbryter Taylor's fantasi før hun rekker å si noe mere: "det er middag i kjøleskapet som du kan varme. Jeg må en tur på jobb." Jeg nikker og passerer han. Jeg har ikke spist på over 6 timer, så det blir godt med litt varmmat.

En kald vind pisker meg i ansiktet. Verandaen er dekket i et tynt lag med snø. Noe inne i meg sier at vinter er på vei, og ikke en lett en.
Snøen knaker under føttene mine mens jeg flytter den ene foran den andre. Utsikten her i fra er ikke imponerende, men den er god nok til at jeg kan se alt som skjer i nabolaget. Jeg studerer ofte hva andre gjør når de går forbi,  det er en slags ro i det.

Taylor kommer ut på verandaen og stiller seg ved siden av meg. Jeg møter blikket hennes. "Tror du jeg får råd til en mobiltelefon i løpet av måneden?" Spør hun, og rekker fram en liste med alt hun skal gjøre for å få penger og alle pengene hun har tjent. Hun mangler ikke så mye for å være ærlig, men jeg vil jo ikke være den som skuffer henne hvis hun ikke når målet. "Nja... Kanskje det. Du kan jo ta søppelboksen til veien og hente posten med det samme, så blir du 40kr rikere." Hun smiler og tar listen ut av grepet mitt. Jeg hører føttene hennes springe tilbake inn i huset.
Ikke lenge etter kommer Taylor igjen, men hun er ikke så ivrig og hoppende denne gangen. "Søster... det er kommet et brev fra jobben til pappa..." jeg ser ned på henne. Pappa jobber for GRAR, som er et veldig hemmeligsfylt firma. Han har aldri egentlig fortalt meg noe om det. "Så legg den på bordet så finner han den når han kommer hjem!" Sier jeg og holder blikket hennes. Hun virker usikker, som om det er noe mere. Har han fått sparken eller noe?  "Men det er til deg." Jeg svelger. Hvorfor skulle det være til meg? Jeg har ingenting med jobben hans å gjøre... hvorfor?

_________
Hei! Jeg er glad for at du leste
begynnelsen av et nytt eventyr.
Denne boka har jeg hatt
i tankene lenge, og vil endelig
dele den med dere.

Jeg ber deg om å kommentere hva
du synes, og hvis det var noe som
jeg skrev feil eller
noe som hørtes feil ut.

Jeg beklager kort kapittel, de blir lengre.

Takk :-)