The Rescue - 1983

Samtalen (3)

Alle 17 åringer er innkalt til militæret den 18. mai. Vi ber enhver som fyller eller allerede er 17 år i 1983 uansett omstendigheter, å vise seg i GRAR arena.
Mobilnummer om flere spørsmål: 889900

Brevet er kort, og rett på sak. Jeg stryker hånden over den nydelige kursive skriften, og rynker på brynene. Om to dager skal vi altså møte opp helt uten videre for å stille til militæret. Jeg vet at gutter skal være i militæret når de er 16, men nå er alle tilkalt 'uansett omstendigheter'. Nårtid ble myndighetene så interessert i 17-åringer? Og har sprøyten jeg tok tidligere idag noe å gjøre med dette?
Taylor ser på meg med et veldig tålmodig blikk. Som om hun venter på at jeg skal si noe. "Hva står det?" Spør hun plutselig, siden jeg helt klart ikke skjønte hvilken vei hun ville på. Jeg later som om jeg ikke hørte det, så jeg får mere tid til å tenke på et svar. Taylor gjentar spørsmålet. "Hva står det?" Hva skal jeg liksom si? Jeg vet ikke! Jeg vet ikke engang hvordan jeg skal forklare det til meg selv!
"Ikke noe spesielt. Sa pappa når han kommer hjem?" Taylor rister på hodet, fortsatt ikke fornøyd med svaret sitt. Men det er det hun får. Hun springer inn igjen. Gjennom vinduene ser jeg den hvite kjolen hennes forsvinne inn rom døren. Safe, hvisker jeg. Flaks for meg at hun ikke er en sånn unge som spør 2 millioner spørsmål. Hun er stille og voksen for sin alder, som nødvendigvis ikke er en god ting, men det har hun alltid vært. Selvom hun ikke trengte å være det.

Jeg begynner å bli nervøs for hva som kommer til å skje. Det føles som at jeg mottar hemmelighet etter en annen. Først en mystisk sprøyte, også møte opp på en labb. Det er vel noe med den tryggheten jeg har ovenfor myndighetene som tvinger meg til å ikke spørre. Men denne militær-greia får meg til å tenke; har de så lite folk i militæret at de prøver å rekruttere 17-åringer?
Brått mister jeg kontrollen over pusten, jeg hyperventilerer. Det er som om lungene mine har punktert eller noe.. Hjerte mitt banker fort og hardt. I full panikk roper jeg "Hjelp!!!" Beinene mine blir plutselig som spagetti, og jeg må kjempe for å holde meg oppe. "Hjelp!" Presser jeg ut mye lavere enn før. Knærne min har gitt opp, og jeg faller i en sittende posisjon. Hyperventileringen slutter ikke. Alt av lys og sånt blir mere intenst. Jeg kan høre at pappa kommer løpende, men før han får tatt meg imot ramler jeg sammen på gulvet. All panikk stopper og kroppen slapper av. Helt av. Det svartner.

"Hun våkner!" Hører jeg noen si. Jeg åpner øynene og blir blendet av et sterkt lys som glinser direkte mot meg. Jeg myser. Det er ikke vanskelig å se at jeg har havnet på et legekontor. "Pupillene dine reagerer.. Husker du hva som skjedde?" Spør legen. "Jeg svimte av?" Pappa nikker og gir meg et av de bekymrede pappa-blikkene. Legen kjenner på formen min og rister på hodet. "Det er ikke noe alvorlig. Si ifra om noe sånt skjer igjen." Pappa reiser seg og tar meg i hånden. "Nå kjører vi hjem, Scarlett." Jeg ser mest sannsynlig ut som et spørsmålstegn. Er det ikke mere til denne undersøkelsen? Jeg stammer fram et men, men pappa har allerede tatt meg ut derifra.

"Ehm.... pappa?" Stammer jeg. Han kaster et blikk til meg. Nå kan jeg fortelle han om brevet. Hva kommer han til å si? Vet han noe? Er han involvert? "Jeg fikk et brev fra... Et brev fra GRAR labben?" Jeg er veldig nyskjerrig om pappa ikke vet noe som helst, men utifra det livredde blikket jeg mottar så stryker jeg over den teorien. "Hva sto det?" spør han veldig desperat. Jeg ser forvirret på han for å uttrykke alt som skjer i hodet mitt. Kun kaos og spørsmål. Pappa puster dypt inn og prøver å late som om han er rolig, men jeg ser blodårene hans. "Jeg ble kalt inn til-" han avbryter meg: "til en militær oppmøtning?" Jeg nikker. Stemmen hans er like høy og oppspilt som før. Han vet noe om hva som foregår. "Hvor lenge er det til?" Spør han. "To dager."

_________
Hei på deg!
Endelig fikk jeg oppdatert!
Jeg er ikke så langt unna å
oppdatere
på "After Forever" heller
;)

Skriv gjerne hva du synes
i kommentarfeltet!