Jenta som lekte med ulver (sakte oppdateringer).

Ikke alene

Vi hadde gått i flere timer, Felix ledet ennå an med meg og Sam i hælene.

"Kan vi stole på den?" Felix snakket framover men jeg kunne høre akkurat hva han sa.
"Det er en hann og ja vi kan det.." jeg så ned på Sam og smilte mens jeg la en hånd på hodet hans og gikk videre.
Når jeg så fram igjen så nikket bare Felix, men han så seg aldri tilbake.

•

•

•

•

"Vi kommer ingen vei" sutret jeg og satt meg ned på en stein med Sam ved min side og en irritert Felix som hadde klatret opp i et tre
"Klapp igjen... " svarte Felix og fortsatte litt høyere opp.

"Han kommer til å falle og slå seg" Sam stemme var så sikkert og i det jeg skulle se tilbake fra Sam så hørte jeg et digert dunk og den brølende stemmen til Felix som bannet med alle de ordene han kunne komme på.

"Sa det" var alt Sam sa, gjespet og la seg ned på bakken.
Felix reiste seg opp og gikk i noen sirkler mens han bannet. Forsiktig lukket jeg øynene og hørte etter vinden i skogen sammen med fuglene og andre dyr rundt oss.
"Hadde vært litt fint med hjelp" sa jeg med litt humor til Sam og fortsatte å høre etter.
"Jeg vet ikke hva de andre lukter, når jeg fant deg så visste jeg allerede lukten din" Sams rolige stemme satte meg tilbake til da vi første gang møttes.

~Flashback~

"Hva er det som skjer" sa jeg med panikk i stemmen, alle beinene mine brakk og vrei seg rundt i kroppen min.
Etter 10 minutter etter så reiser jeg meg forsiktig opp.
"Hvorfor er bakken så nære?" Jeg prøvde å holde stemmen min rolig, men det gikk ikke.

Fordi du har endret deg til noe bedre! Sa en munter stemme ut fra ingensteds.

"Hvem er du" hvisket jeg nesten og så meg nervøs rundt, etter litt la jeg merke til at jeg gikk på fire og så ned. I stede for føtter eller armer så har jeg fire poter!!!!

Jeg så meg febrilsk rundt og til slutt holdt jeg på å tryne så jeg satt meg ned.

Ferdig nå? Sa den samme stemmen, alt jeg klarte var bare å nikke.

Greit la oss starte..... Hei jeg heter Crystal og jeg er din ulv, jeg vet det høres utrolig ut men det er sant. Jeg håper.... stemmen ble avbrutt og jeg kunne høre noen komme løpende mot meg, i en rask bevegelse så løp jeg under en busk og dyttet meg så langt bak som mulig.

Etter litt kunne jeg se fire poter som stanset rett utenfor busken min og litt etter et ulvehodet som tittet inn, jeg prøvde å skremme den vekk ved å flekke tennene mine og knurre.

"Går det bra" jeg så rar på ulven etter at jeg hørte han snakket.

"G..gå vekk!" Ropte jeg tilbake og panikken var ennå i stemmen min etter hva som hadde skjedd.

"Slapp av... jeg skal ikke skade deg" stemmen til denne ulven var rolig og øynene var triste som om han hadde sett en hjemløs eller noe.

Han trakk seg tilbake og forsiktig så fulgte jeg etter han, men fulgte alltid med på hva som skjedde rundt. Når jeg var ute fra busken så ristet jeg hele meg og fikk ut alle bladene fra den hvite pelsen min.

"Hvem er du?" Spurte jeg forsiktig og trakk beina litt tilbake for å ikke stå for nærme denne fremmede.

"Jeg heter Sam... og hvem er du?" Sam virket så rolig og det fikk noen av nervene mine til å roe seg ned.
"Jeg heter Mika.." var alt jeg fikk ut før jeg satte meg ned og så litt utover skogen.
~Flashback over~