Don't give up!

Kap.1

~Emelia POV~

Hei, jeg heter Emelia White(engelske besteforeldre), jeg er 14 år og kommer fra Danmark(selv om de er danske skriver jeg på norsk!) Jeg flyttet fra København for en uke siden fordi moren min måtte jobbe her i Vejle i steden.. Så jeg har ikke så mange venner, men jeg har søsteren min Olea som er 2 år eldre enn meg. Hun er egentlig den eneste vennen min så langt. Hun stiller alltid opp for meg om det er noe. I København var jeg den mest upopulære jenta på skolen. Jeg var bare sammen med Olea og en gutt som heter Tobias Neergaard, som da var minst like upopulær som meg. Vi var begge best i nesten alle fag. Jeg så jo ut som en total nørd fordi jeg hadde briller.. Men jeg har levd med upopulæriteten i en god del år nå så jeg tror jeg overlever 9.klasse her siden det ikke er så stort her i Vejle. Jeg kan fortelle mer om meg selv:) Jeg har veldig klare grønne øyne, brunt hår med litt bølger i. Som jeg sa har jeg briller, men de skal jeg kvitte meg med i neste uke..! Jeg liker veldig godt å synge og ta bilder. Musikk og gitar er livet mitt! Jeg begynte å ta bilder og å drive med musikk etter at faren min døde av KOLS for 1 år siden. Han hadde røyket siden han var 15 år og derfor fikk han KOLS.. Mamma røykte før men hun sluttet når pappa fikk KOLS. Ok, var det nok om meg? :)

"Emelia, du må komme ned litt" ropte moren min Laila, fra kjøkkenet. "Kommer!"ropte jeg tilbake. Jeg la fra meg Nokia mobilen min(drit gammel dritt mobil! Mamma vil ikke kjøpe en ny!). Jeg hadde tekstet med Tobias i 20 minutter så det var vel greit å si hade nå uansett. Jeg gikk ned på kjøkkenet og satte meg på kjøkkenstolen på andre siden av der mamma satt. "Hva er det?" spurte jeg. "Du skal ikke begynne på skolen før om 2 uker isteden for i morgen." sa mamma uten å se opp av avisen som hun leste i. "Greit nok.."sa jeg før jeg skulle til å gå ut av kjøkkenet men mamma stoppet meg. "Ikke mer teksting med kjæresten nå da!;)" ertet hun meg. Hun har alltid tullet med at jeg og Tobias er sammen siden vi var så mye sammen på fritiden. "Men mamma?"spurte jeg. "Ja?" "Hvorfor skal jeg ikke begynne på skolen i morgen?" spurte jeg. "Vi skal pusse opp dette hølet av et hus:) Det skal bli et palass!" sa hun og så drømmende opp av avisen. "Like that is going to happend.." sa jeg stille så mamma ikke hørte det. Jeg gikk opp på rommet mitt og begynte å rydde bort litt ting og stappet dem inn i skapet for at det skulle vere mulig å pusse opp noe:) Etter jeg hadde 'ryddet' tok jeg på meg den grå parkasen og de vinrøde vinter-conversene mine og gikk meg en tur i parken som var sånn 5 minutter å gå til. Når jeg kom til parken satte jeg meg ned på en benk og så meg litt rundt. Parken var så rolig og koselig! Det var en sti som gikk gjennom hele parken etterfulgt av søte gatelys bortover. Det var noen brune eller hvite benker bortover i parken som så så sinnsykt fint ut med store trær i bakgrunnen. Det ser nesten ut som en film når jeg sitter her klokka 17.02 i skumringen i en søt park:) Plutselig prikker noen meg på skulderen og bryter stillheten. "Helsinki!!!"roper jeg. "Jeg vet, det er en fin by." sa en guttestemme. "Hvem er du?"spurte jeg når personen satte seg ved siden av meg. "Morten. Du da?" svarte/spurte Morten. "Har du ingenting med å gjøre." sa jeg og så vekk. Jeg liker egentlig ikke å prate med fremmede, og spesielt ikke gi opplysninger! Jeg kjente noen knipe med i nakken. "Svar meg!" ropte han i nakken på meg. "E-e-emelia..." Fikk jeg hostet frem."Fint" sa Morten stygt og gikk sin vei. "Håper jeg ikke går på skolen med han.."sa jeg til meg selv. Jeg fikk meg på bena igjen og gikk i motsatt retning av dit Morten gikk. Nå var det bare meg i parken. Jeg kjente vinden blåse i håret. Deilig! Jeg gikk hjemover igjen men kom ikke lenger enn til lyktestolpen som var ved siden av huskene(hva kaller du det?😉) Det satt en gutt og han satt der og vugget fram og tilbake veldig sakte.

Jeg vet ikke hvorfor men jeg gikk bort til han og stoppet. "Hva gjør du her?" spurte jeg uten å tenke. "Hei" svarte han bare. "Hvem er du?" spurte jeg. Jeg følte at han var spesiell på en måte! "Er du en fan?" spurte gutten. "Fan? til hvem?" spurte jeg. Fan til One Direction? Justin Bieber? "Meg vel." sa gutten. "Hvem er du? Jeg vet ikke hvem du er!" sa jeg litt irritert. Gutten tok av seg hetta. "Kjenner du meg igjen nå?" spurte han. "Nope" sa jeg og poppet på p-en. "Et spørsmål til. Har du Facebook eller Instagram?" spurte gutten. "Nei? hvorfor skal jeg ha det?" spurte jeg litt forvirret. "Jeg er kjent over hele Instagram, Unormale jente.." Sa han. Jeg måpte. Han kalte meg unormal. Jeg gikk nærmere han og slo han hardt i bakhodet. "Ikke våg å kall meg unormal ditt krek!" hveste jeg. Wow, jeg visste ikke at jeg var så selvsikker på meg selv! "Lasnier, Benjamin Lasnier." sa han bare og strakk ut armen. "Ikke prøv deg." sa jeg og snudde meg og gikk. "Hade du unormale jente!" sa Benjamin som han heter. Jeg snudde meg og så advarende på han. Han trakk seg litt tilbake og gikk sin vei. Jeg var super glad på innsiden fordi jeg hadde skremt bort en 'Kjendis'. Jeg burde vere sånn på skolen også for å virke tøff. Når jeg kom hjem gikk jeg opp på rommet mitt og låste døren. Jeg majerte bort til klesskapet som sto ved døra. Jeg tok opp et barberblad men la det fort ned igjen. 'Ikke kutt. Ikke kutt!' tenkte jeg. Jeg overbeviste meg selv om at dette skal bli et nytt og bra liv! Jeg kastet de gamle barberbladene som var brukt til kutting før, i søpla. Jeg gikk på badet og fant frem noe sminke. Jeg bare så på sminket før jeg la det bort. Sminke skal ikke jeg prøve meg på på en stund nei! Jeg skal spørre mamma om råd først og kanskje gå til en som er mer profesjonell med sminke enn mamma:) Jeg liker ikke sminke men må nesten ofre litt... Jeg fant frem tannbørsten min med One Direction musikk på og begynte å pusse tenna. Jeg sto å pusset tenna i kanskje 2 minutter før jeg skylte tannbørsten og vasket fjeset. Fjeset mitt var noe jeg likte best med meg selv. Jeg hadde helt plettfri hud uten noe tegn til hudorm eller kviser. Alt var perfekt omtrent! Unntat synet og brillene da.. Men det er ikke så viktig! Jeg vasker fjeset hver morgen og kveld med skyllemiddel og vann. Enklere blir det ikke. Og for å si det sånn så spiser jeg ikke sånn mye godteri heller, fordi jeg foretrekker blod eller frukt i steden.. Da vet dere det! Samma det, etter jeg hadde skiftet til den oransje og sorte pysjen min, la jeg meg bare og sov. Jeg glemte selvfølgelig å låse opp døra men det får bare vere sånn. Mamma bruker å stole på meg når jeg låser døra.

~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Hei! Så dette kapittelet er til dere som har/leser den andre historien min 'See you later...'! Dette kapittelet er det lengste jeg har skrevet ever! Så jeg håper virkelig at dere liker det!

Jeg må ha navn til dere som leser denne historien også! Så kommenter gjerne et forslag! Håper historien faller i smak❤️ Husk å:

VOTE!

KOMMENTERE!

DELE VIDERE!

Vil du vere med i denne historien? Jeg tar med 6 personer!

Dette må vere med:

Navn:

Øyenfarge:

Hårfarge og lengde:

Høyde:

Interesser og hobbyer:

Alder (mellom 13&16):

Fan av(et band/artist etc.):

Hvorfor du vil vere med?❤️

Takk for oppmerksomheten! PS. Blir ikke noe ny del i helga fordi jeg har bursdag i dag og jeg må feire!❤️😁

~Nora❤️