Tapet!

Jeg er på vei hjem fra skolen. Været er surt og vinden skjærer gjennom klærne mine som en kniv. Solen har gått bak skyene. Det er ikke noe deilig å være ute nå. Jeg har kommet halvveis hjem da jeg hørte et vrinsk. Bakken rister etter dundrende galoppslag. Forran meg kommer det en stor vill hest med sal og hodelag på i en livsfarlig fart, men hvor er rytteren. Jeg vil aller helst løpe alt jeg kan andre veien, men kroppen vil ikke lystre. Jeg prøver alt jeg kan. Hesten bråstopper og steiler mot meg. Den er stor og svart som mørket.

Linda er 14 år og har fått hesteskrekk etter at hennes yndlingshest på rideskolen ble avlivet. Hun har prøvd å ri igjen, men alle hestene hun har ridd har tullet så mye så det ender med stygge fall. Hennes far vil ikke at hun skal ri lenger fordi hun alltid havner på sykehuset. -Det er ikke ment for at alle skal ri, pleier han å si til henne. Men hun savner og være i stallen, med alle de nusselige hestene, men det er vist forbi til nå...

Jeg begynte å lure på om jeg hadde sett den før. Det var noe kjent med den, men jeg kunne ikke komme på hva. Den landet, senket hodet og ristet kraftig på det. Tøylene falt over hodet hans og han steilet igjen. Jeg tok et skritt bakover. Tøylene hang og dinglet ned mot bakken. Jeg viste at jeg burde ta et tak i tøylene. Det ville være livsfarlig for den om den begynte å løpe nå, men jeg turte rett og slett ikke. Hesten landet og begynte å løpe, jeg rakk såvidt å flytte meg før den løp meg ned. Jeg snudde meg å så etter den, tøylene hang og slang etter og det skulle ikke mye til før han trynet. Jeg fikk panikk, hva skulle jeg gjøre. Jeg var livredd hester og nå var jeg med i konkurransen om liv og død for akkurat det. Da så jeg det. Jeg hadde sett den før, det var hesten til en jeg av de som var vennene mine når jeg red. Hun hadde vært en av de beste vennene mine der og hun var utrolig flink til å ri. Hun hadde aldri falt av denne hingsten før og hun hadde god kontroll på den. Jeg ble beskymret, det måtte være noe fryktelig galt. Grepet av panikk begynte jeg å løpe den veien hingsten hadde kommet fra. Hvor er Bella og hvorfor sitter hun ikke oppå Zephyr? Jeg har løpt langt nå og jeg er sliten. Jeg stopper for å få igjen pusten. Da hører jeg det. Svake rop om hjelp. Kan det være Bella? Tapet!

Jeg var på vei hjem fra skolen. Været var surt og vinden skar gjennom klærne mine som en kniv. Solen hadde gått bak skyene. Det var ikke noe deilig å være ute nå. Jeg hadde kommet halvveis hjem da jeg hørte et vrinsk. Bakken ristet etter dundrende galoppslag. Forran meg kom en stor vill hest med sal og hodelag på i en livsfarlig fart, men hvor var rytteren. Jeg ville løpe alt jeg kunne andre vei, men kroppen ville ikke lystre. Jeg prøvde alt jeg kunne. Hesten bråstoppet og steilet mot meg. Den var stor og svart som mørket.

Linda er 14 år, men har fått hesteskrekk etter at hennes yndlingshest på rideskolen ble avlivet. Hun har prøvd å ri igjen men alle hestene hun har ridd har tullet så mye så det ender med stygge fall. Hennes far vil ikke at hun skal ri lenger fordi hun alltid havner på sykehuset. -Det er ikke ment for at alle skal ri, pleier han å si til hun. Men hun savner og være i stallen, med alle de nusselige hestene, men det er hvisst forbi til nå....

Jeg begynte å lure på om jeg hadde sett den før. Det var noe kjent med den, men jeg kunne ikke komme på hva. Den landet, senket hodet og ristet kraftig på det. Tøylene falt over hodet hans og han steilet igjen. Jeg tok et skritt bakover. Tøylene hang og dinglet ned mot bakken. Jeg viste at jeg burde ta et tak i tøylene. Det ville være livsfarlig for den om den begynte å løpe nå, men jeg turte rett og slett ikke. Hesten landet og begynte å løpe, jeg rakk såvidt å flytte meg før den løp meg ned. Jeg snudde meg å så etter den, tøylene hang og slang etter og det skulle ikke mye til før han trynet. Jeg fikk panikk, hva skulle jeg gjøre. Jeg var livredd hester og nå var jeg med i konkurransen om liv og død for akkurat det. Da så jeg det. Jeg hadde sett den før, det var hesten til en jeg av de som var vennene mine når jeg red. Hun hadde vært en av de beste vennene mine der og hun var utrolig flink til å ri. Hun hadde aldri falt av denne hingsten før og hun hadde god kontroll på den. Jeg ble beskymret, det måtte være noe fryktelig galt. Grepet av panikk begynte jeg å løpe den veien hingsten hadde kommet fra. Hvor er Bella og hvorfor sitter hun ikke oppå Zephyr? Jeg har løpt langt nå og jeg er sliten. Jeg stopper for å få igjen pusten. Da hører jeg det. Svake rop om hjelp. Kan det være Bella?

Jeg begynner å løpe, alt jeg kan. Spurter faktisk. Alt for å finne Bella, den aller beste vennen jeg noensinne har hatt. Når jeg kommer frem til personen oppdager jeg noe. Det er ikke Bella! Jeg står bare der å måper, for personen som ligger der er Jessica. Hun er min og Bella's verste fiende og den mest ego på stallen. Så vidt jeg vet da, det et jo en stund siden jeg var i stallen. Hun har alltid vært misunnelig på Bella og Zepp. Bella er den eneste som klarer å ri han så nå skjønner jeg hvorfor han løp rundt uten rytter. -Hva driver du med?! utbryter jeg, -du vet at bare Bella kan ri Zepp. -Jeg bare...men.., hvordan viste du? stammer hun. -Jeg hadde aldri lett hvis jeg ikke hadde møtt på Zepp, svarer jeg surt, -jeg trodde det hadde skjedd Bella noe alvorlig. -Men han...han så så...så fin ut Bella red...red han tid...tidligere i dag, så...så jeg ten...tenkte at dette var d...dagen, sa hun fortvilet. -Det er aldri dagen! roper jeg mot henne og snur meg og løper. -Skal du ikke hjelpe meg?! hører jeg hun spørre. -NEI! roper jeg bare. Jeg tar opp mobilen og leter gjennom kontakt lista mi. Endelig finner jeg nummeret til Bella og ringer. -Hei, hører jeg muntert i andre enden av tråden. -Er du hjemme? spør jeg andpusten. -Ja, hvordan det? spør hun. -Kan vi møtes hos deg straks? spør jeg og svinger av mot gata hennes. -Ja, selvfølgelig, hva skjer? spør hun litt urolig nå. -Jeg forklarer når jeg kommer, sier jeg bare og legger på. Fem sekunder senere ringer jeg på hos Bella. Hun åpner kort etter. -Kom inn, sier hun og smiler til meg. -Kom ut, sier jeg og smiler så vidt tilbake. -Okey, hva skjer? spør hun og begynner å ta på seg yttertøy. -Jeg møtte på Zepp i stad, med sal og hodelag, uten rytter. Senere fant jeg Jess, hun hadde prøvd å ri han, fordi han hadde sett så fin ut når du red han tidligere i dag. Hun ble kastet av på Zepp vis og henger i et tre. Og Zepp løper rundt i skogen med tøylene hengene på slep, forklarer jeg fort og ser Bella's utrykk forandre seg. -Du tuller Mel? sier hun og ser spørrende på meg. Jeg rister på hodet og sukker. -Men vi kommer aldri til å finne han til fots, sier hun opprørt. -Så la oss kapre et helikopter, sier jeg ertene. Hun ser oppgitt på meg. -Du vet hva jeg mener Mel, vi må ri, sier hun med ett blikk som ikke kan beskrives, men det kan sammenlignes med et vi-skal-ri-og-du-skal-være-med-blikk. Jeg sperrer opp øynene. -Nei! utbryter jeg. -Jo! sier hun bestemt og drar meg med til sykkelen hennes. -Men jeg tør ikke, sier jeg idet jeg setter meg bakpå sykkelen hennes. Joda, vi kan låne Mika til deg, sier hun og begynner å sykle fort mot stallen. Jeg smiler litt ved tanken på Mika. Den sprudlende pinto hoppa som var favoritten min før jeg møtte Sweet Berries.

Berry er den vakreste og mest fargerike hesten jeg noensinne har sett. Han hadde svart man, hvit kropp med røde flekker, rødfarget hode, hvitt bredt bles og lyse blåe glassøyne. Han var bare så fantastisk å ri på, kunne alt, perfekte gangarter og gjorde akkurat det du ba om. Jeg lærte så utrolig mye av han. Dessverre ble han avlivet etter å ha rømt fra padocken, blitt påkjørt av en bil og brekt benet alvorlig.

Først nå kom jeg til å tenkte på at jeg ikke hadde ridd henne siden jeg begynte med Berry. Bella stopper og jeg oppdager at vi et fremme alt. -Hvem skal du spørre om å låne da? spør jeg og går av sykkelen. -Den jeg får låne, sier hun likegyldig, går av sykkelen hun også og setter ned støtta. Vi tusler opp til huset til eieren av alle rideskolehestene og stallen. Bella banker hardt og bestemt på døra. -Kommer! hørte vi innenfra og kort etter ble døren åpnet. -Hei Sarah, vi lurte på om vi kunne låne Mika og en hest til en stund? spør Bella. -Ja selvfølgelig, til hva da? spør hun. -Jess stakk av med Zepp uten at jeg viste det og så møtte Mel på Zepp og senere fant hun Jess hengene i et tre, forklarer Bella. -Ojda, sier den gode stallveninnen vår. -Men burde du ikke spørre moren din om vi får lov først? lurer Bella. -Nei, ikke hvis dere tar Mika og Boss, siden de er mine hester, svarer hun. -Åja, smart, svarer Bella. -Jeg vet jeg er smart, men kan jeg være med? spør hun.

-Ja selvfølgelig, vi tar i mot all den hjelp vi kan få, svarer Bella og smiler. -Supert, da tar jeg Diesel, sier hun og smiler tilbake til oss. Jeg skulle gjerne smilt jeg også, men jeg er altfor nærvøs. Jeg har ikke ridd Mika på 3 år og det er nesten ett år siden Berry døde. Sarah tar på seg sko og jakke og finner hjelmen sin. Så jogger vi ned til stallen. Vi går rett inn i privatstallen og bort til skapet til Bella. Hun låser det opp og tar ut hjelmene våre før hun låser det. Hun gir meg hjelmen min som jeg nesten må tørke støv av siden den har ligget en stund i skapet hennes. Vi går inn i rideskolestallen og henter hodelag til hestene vi skal ri. Så jogger vi inn på skogsstien som fører til beite. Etter ca. 200m kommer vi til porten til det store beite. Vi lukker oss inn og ser oss rundt etter hestene. -Mika! roper jeg høyt. Kort etter hører vi dundrende galoppslag og Mika kommer til syne. I det jeg ser henne husker jeg hvorfor jeg er så glad i henne. Synet av henne i galopp uten noe som helst utstyr med den hvite og svarte manen hennes flagrende etter seg, og det at hun kommer når jeg roper og ikke når noen andre roper. Berry kom aldri når noen ropte, jeg måtte alltid lete i evigheter før jeg fant han og da måtte jeg fange han. Og en ting kan jeg si deg, han ville ikke inn!