Min tapte stjerne (norwegian short story)

"Når en stjerne slukker, tar det litt tid før savnet virkelig slår oss"

Jeg trakk pusten dypt, og kjente hvordan luften på en eller annen måte var isende kald i nesen men varmet meg i brystet. Den luktet av forråtnelse og muskat. Alt var stille rundt meg, som om alt ventet på min første bevegelse. En bekreftelse på at alt annet fremdeles eksisterte. Men gjorde det? Alt kunne umulig være det samme lenger. For en sprinkelseng hadde blitt kald, en linje hadde blitt flat og en barnehageplass ledig. Ingenting var det samme.

            Olabuksen min var gjennomvåt mot bakken. Bladene var falne, utslitte soldater strødd utover det regnvåte gresset. Massakrert. Jeg løftet blikket mot himmelen. Det regnet ikke, himmelen ventet også. En farge midt i mellom blå og grå, en skjør hinne som når som helst ville briste, slik at glasskårene ville regne over oss alle. Jeg trakk pusten igjen, holdt den noen sekunder inne i meg og følte hvordan verden fylte meg, løftet meg, og for et øyeblikk var jeg alt og ikke ingenting. Snart snørte halsen min seg, og jeg måtte gi slipp. Ut fôr freden. Luftputen forsvant igjen, og ribbena mine kunne punktere hjertet mitt, kutte opp innvollene mine og klore meg opp innvendig. Så et innpust til, og alt var bra.

            Det siste lønnebladet på treet jeg lente ryggen mot måtte gi tapt. Med et beklagende sukk virvlet det ned og landet på skulderen min, det brune bladet våt av tapte tårer. I et glimt minnet de sprikene fingrende meg om en annen hånd, en som alltid hadde vært varm og liten. Høstløvet klamret seg til skuldrenen min på akkurat samme måte, med en hvisken: Aldri la meg gå. Nå ville den vesle hånden for evig strekke seg mot meg uten å nå fram, for jeg kunne ikke lenger gripe den. Jeg løftet varsomt bladet og blåste det av gårde, videre på ferden. Det gikk bare et halvt sekund før det traff bakken med enda et sukk.

            Jeg måtte komme meg hjem. Eller, ikke hjem, jeg kunne ikke dra dit enda. Det var for tidlig å komme ansikt til ansikt med enda mer tomhet. Et hvitt og kaldt kjøkkenbord, uten skitne flekker og fingermerker. En tom krybbe. Et stille lekerom, fylt av tålmodig ventende kosebamser. De måtte nok vente lenge. Hvor kunne jeg gå? Jeg lette etter et trygt, rolig sted hvor jeg ville føle meg framme, endelig framme. Hus hadde aldri betydd så mye for meg - så lenge jeg og datteren min var sammen, var det et hjem for oss. Hvor var det hjemmet nå? Jeg hadde vurdert å ta livet mitt, tenkt nøye over det flere ganger, men hele tiden visst at det var galt. Jeg hadde ingenting å leve for, bortsett fra selve kjernen i alt: det å leve. Ikke var jeg modig nok heller, manglet den impulsive flammen jeg hadde lengtet etter før. Jeg var den typen som mistet et vakkert smykke i sjøen, bare for å lene seg ut og stirre lengselsfylt ut i dypet, for redd for det kalde vannet til å hoppe etter.

            Jeg reiste meg stivt opp, begynte å gå. Bortover våt asfalt, gjennom et brunt landskap med en åpen himmel. Tanker surret ukontrollert rundt i hodet mitt, jeg var ikke lenger sjefen. Jeg var besatt av eldgamle ånder med hese stemmer og liv og død; selv var jeg kun et tynt skall igjen. Mens jeg gikk merket jeg at hendene mine åpnet og lukket seg. Jeg løftet en arm opp, studerte de bleke fingrene mens de knyttet seg hardt sammen og åpnet seg. Som om jeg forsøkte å klamre meg fast i de lykkelige minnene. Holde på kjærligheten. Det var så vanskelig, men det virket så galt. Mine første assosiasjoner skulle være varme, små øyeblikk gjennom årene, alle de gangene latteren eller smilet eller til og med tårene hadde satt hull på en boble og jeg hadde blitt fylt av en uendelig tykk og svimlende følelse av lykke og stolthet. Nå var de årene satt strek over, det hadde aldri hendt. Slik de prangende høstløvene hadde gitt tapt for kalde, svarte streker mot himmelen, var mine minner nå vonde og tynne.

            Fingrene mine lukket seg igjen, strammet knyttneven hardere og hardere. Blek og tørr hud over røde knoker. Jeg skalv på hendene, ristet av anstrengelse. Tomheten var uutholdelig. Linjen strakk seg og strakk seg utover, en flat pipelyd som økte i styrke og fylte hodet mitt med et brus. Hodet mitt ble skåret i to, den røde linjen endte aldri.

            Så flommet det over. Glasset ble veltet, alt fosset ut, det var så utrolig vondt og lettende, og det stille inne i meg ble oversvømt av kaos; bilder og tanker og minner om hverandre. Alt gjemt på bunnen fikk igjen liv, og virvlet opp og fylte meg. Jeg slapp knyttnevene opp, armene falt kraftløse ned langs sidene. Min vesle stjerne; hva skulle jeg gjøre, hva kunne jeg gjøre? Ingenting kunne overdøve det sorte, evige hullet. Jeg måtte bare passe på at ikke alle de gode minnene forsvant inn dit. I stedet ville jeg tenne et lys.