Den gang da

Månedene som aldri kommer tilbake

Månedene gikk og magen vokste jeg var nå i 8 måned og jeg så ut som en ballong. Niall hadde vært så støttende, mens jeg hadde kjeftet å styrt på. Niall stakkar han hadde virkelig fått høre det. Men han tok det som den mannen han er. Han viste det snart var over og at vi skulle få se englene våres snart. Vi viste at det ble ei jente og en gutt, men ikke hva det tredje ble. Niall håpet på en gutt mens jeg håpte på en jente. Vi skulle ha den siste ultralyden i morgen og vi var så spent på hva det siste kjønnet var. Jeg hadde dilla på is og godteri. Dette spiste jeg hele tiden, vi hadde nå et stort lger med bare dette. Nå var det nesten tomt for tredje gang.

Niall's POV.

Maren var blitt ganske stor, men det var kjempe fint for jeg viste hva som var inni den magen. det gjorde det enda bedre. Mare kjeftet jo og styrte på. Jeg tok meg ikke nær av det da siden jeg viste at det bare var hormonene som kom frem. Maren satt å spiste på is og godteri, hun reiste seg opp fra sofaen for å gå på do. Problemet nå var at hun ikke klarte å reise seg opp, så jeg måtte gå bort til sofaen å hjelpe henne, jeg satt å skrev noen sanger på MacBooken. Jeg gikk bort til henne og fikk henne opp hun hadde blitt ganske tung, men jeg prøvde å ikke si noe for da ville hun bare bli mer sur og gretten. Hun fikk gått på do, men jeg måtte jo hjelpe henne opp fra do også. Maren hadde nå gått gravid i 8 måneder og hun hadde hatt mye vondt. Jeg misunnet henne ikke for å si det sånn. Maren gikk litt rundt i huset og plutselig skrek hun ut. Jeg sprang til der hun var.

Maren's POV.

Vannet hadde gått og Niall kom springenes bort. Han ringte til en ambulanse og de kom ikke lenge etter på. Jeg hadde det så vondt nå, men jeg skulle ikke gi opp. Det var noe jeg hadde lært av mamma og pappa. Jeg skrek for hver gang det kom en rie. Niall tror jeg va i sjokk for han viste ikke hvor han skulle gjøre av seg stakkar. Nå hadde jeg det greit for nå hadde jeg ikke rie lenger. Ambulansen hadde kommet og jeg ble fraktet inn i den på en båre. Niall hoppet inn og ble med til sykehuset selvfølgelig. Han var klar for å bli pappa nå det så jeg på han, men han var like nervøs som det jeg var. Vi kom oss inn på et rom som vi fikk tildelt. Det var et helt greit rom vi hadde dette alene det var nok like greit fordi jeg orket ikke noen andre folk enn Niall akkurat nå.