Kjelleren

"Jeg kan ikke tro at dere dro meg med ut hit!" Jeg sparker hardt i bilsete foran meg. "Også for hele sommeren! Alle vennene min er hjemme, men dere måtte dra meg langt ut på landet!" Jeg sukker surt. "Prøv å se litt positivt på det." Kommer det forsiktig fra Jade, min nye stemor som insisterte på å få være med. Hun overtalte pappa ved å si at det kunne være godt for forholdet mitt til henne. "Som om ikke dette var ille nokk, så måtte du dra med deg henne!" Sier jeg surt til pappa. "Nå får du gi deg! Dette er uakseptabelt! Du prater ikke..." Jade avbryter han. "Nei, hun har rett... Det var ikke riktig av meg å trenge meg på slik. Jeg beklager, jeg trodde bare at viss vi tilbringe litt tid sammen, jeg håpet kanskje du ville slippe meg inn i livet ditt på den måten." Jeg himler med øynene. Blir kvalm på tanken av hvor uskyldig hun fremstår. Hun lurte pappa lett, han tror godt om alle han møter, men ikke jeg. Hun kan være uskyldig til hun blir grønn i tryne, men meg lurer hun ikke. "Er det ikke noe du vil si til Jade?" pappa snur seg og ser strengt på meg. Motvillig presser jeg meg til å si det han vil jeg skal si. "Unskyld..." Han snur seg igjen. "For at jeg må leve med dette." Hvisker jeg surt til meg selv, dytter ørepluggene og setter opp volumet på max.

Jeg daffer slapt ut av bilen og smeller igjen døren. Pappa og Jade lasser ut av bilen. "Avolon, kan du hjelpe til?" Han ser på meg. "Ja vel." Han gir meg en kasse. "Ta den med opp på rommet ditt, du kan velge det selv." Flott, jeg får i det minste velge rommet mitt selv.

I andre etasje er det flere rom. Jeg åpner døren til det som ligger nermest trappen, det er ganske stort med en stor dobbelt seng og en stor skrivepult. Jeg går vidre til neste rom. I det jeg skulle til å åpne døren, hører jeg en merkelig lyd fra det innerste rommet i gangen. Det høres nesten ut som en slags skrape lyd. Jeg setter kassen fra meg på gulvet og går bort til døren, lener meg innatt og lytter. Jeg står slik i to minutter, jeg strekker meg etter dørhåndtaket. Der er den lyden igjen.

Jeg trekker pusten dypt og smeller opp døren. Det er ingen her, jeg puster lettet ut.

Dette rommet er perfekt! Det er det største rommet med en utrolig utsikt mot innsjøen. En gigantisk dobbelt seng og et gammelt kleskap. Det ser utrolig gammelt ut, det hadde en energi som fikk meg til å føle at jeg ble dratt mot det. Hva er det der inne? Jeg gikk nærmere, studerte det grundig. Jeg tar tak i håndtakene. "Avolon?!" pappa roper på meg. Jeg nøler litt. "Avolon!" Han roper høyere og høyere. "Ja!" Jeg går ut i gangen. "Det er noen på besøk her! Kan du komme ned!" Jeg tramper bort til toppen av trappen. "Hvem er det?" Jeg går ned, i døråpningen står det en gutt på min alder med de grønneste øynene jeg noen gang har sett. "Dette er Chris, en av naboene våre. Han er 16, på din alder og dere kan jo bli litt bedre kjent?." Han er noe av det peneste jeg noen gang har sett. Gyllent hår og et perfekt ansikt! "Hei." Han ser forsiktig på meg. "Hei, jeg er Avolon." Jeg tar han i hånda. Han smiler, med kritthvite tenner, et smil som blender meg. "Chris. Chris Collins." Legger han til.

Dette er første del. Min første bok. Håper dere liker det, kom gjerne med tilbakemeldinger. Hva som kunne ha vært bedre og hvordan dere tror dette utvikler seg.