«Hey, Dawn.», ropte Desiree etter meg. Jeg gikk fortere, og forsøkte å presse henne ute. Gå vekk, sa jeg inni meg. Aldri i livet ville jeg sagt det høyt. Desiree ville kverket meg. Hun hadde truet meg mange ganger. Med døden. At om jeg noen sinne skulle sladre til noen, uansett hvem, ville hun ta livet av meg. Tydelig husket jeg når hun sa det. Hun og gjengen hennes hadde presset meg opp i et hjørne på skolegården. Ingen var der lenger. Ikke etter at det var funnet et lik der. Liket til Pagie Williams. Min tidligere bestevenninne. Desiree hadde vært etter meg helt siden jeg og Pagie ble venner. Hun var redd får at vi skulle stjele oppmerksomheten fra henne og vennene hennes. Den eneste måten får å hindre det - etter hennes mening - var å dra oss nedover.
Hun begynte med Pagie. Pagie hadde alltid vært sterk. Jeg var, og ville alltid være den svake. Pagie var blitt plaget lengre enn meg. Hun sa ifra. Hun ble drept. Jeg ble tvunget til å se alt. Da Desiree hadde tatt opp kniven, og Pagie var blitt tvunget til å henge stille i et tre, men tauet like over halsen. Bare et kutt ville gjøre Pagie død. Jeg hadde aldri trodd at noen ville være så slemme å drepe en person, bare på grunn av en så liten ting som oppmerksomhetstrøbbel. Når Pagie døde, stoppet jeg å stå imot. Det var ikke noe poeng lenger. Jeg husker jeg ble stående flere timer å se på graven hennes.
Den første gangen Desiree truet med meg døden, var hun alene. Hun var sterkere da. Hun hadde sett på meg med fæle øyne. Og holdt opp en kniv foran halsen min, og ramset opp ulike metoder å ta livet av meg på. Tortur, Henging, Drukning.. Mulighetene var mange, hadde hun sagt. Nå var hun alltid med gjengen sin, som aldri ville la meg være alene. Hver skolevei, til og fra. Friminuttene, og innimellom på fritiden de få gangene jeg våget meg ut. De fulgte etter meg, så på meg igjennom vinduet, kastet ting på meg, dyttet meg, prøvde å drukne meg i vasken på skolen, slo meg når ikke lærerne så på, presset meg til å gjøre ting for dem, som stjeling, satte ut rykter om meg, fikk hele skolen til å gå mot meg. Til og med lærerne. Aldri har jeg sagt ifra, og aldri vil jeg gjøre det heller. Selv om livet mitt er et helvete nå, betyr ikke det at jeg vil gi slipp på det. Det er da noen ting som jeg elsker fremdeles. Bøker. En ting som aldri har vært viktigere for meg. Den eneste muligheten jeg har til å skaffe meg et nytt liv, og nyte magien til en ny dag med forferdelighet starter.
«Dawn, ikke prøv å stenge meg ute.», sier stemmen hennes like bak meg, før hun river i håret mitt bakfra, slår meg i ansiktet og jeg blir liggende på bakken, som jeg alltid blir. Liggende stille, og vente til det er over.
YOU ARE READING
Vente til det er over
Short StoryMin første novelle - gjerne legg igjen kommentar! Usikker på om det kommer flere deler enda.