"Real Love" Karin x Fantorangen

part 3

"H-hva?" Sa Karin lavt.

"Ja, det er tydeligvis ingen som ser på det lengre" Sa moren til karin. Det var som om hun ikke brydde seg, og ville at Karin skulle slutte å se på fantorangen, derfor måtte det være en spøk. Ja, hun bare prøver å få Karin til å slutte med fantorangen.

"Du tuller, ikke spøk med meg sånn. Det er ikke morsomt" Sa Karin.

"Det er ikke en spøk, når ett programm har ingen interesse lengre, så blir det lagt ned. Det er visst best å si farvell til din lille crush"

"H-hæ? Det er ingen crush! Jeg bare liker showet...." Karins fjes ble rødt.

"Ja, ja si det til deg selv. Endelig så kan du vokse opp som en vanlig tenåring, du vet fantorangen bare er en dukke ikkesant?"

Stillhet. Ingen ord ble utdelt i løpet av ti sekunder. Ordene trengte bare å, synke inn.

"Haha, er du dum? Såklart han lever, ser du ikke hvordan han beveger seg på tv? Jeg trodde du var smartere enn dette" Sa Karin.

Dette var noe Karin egentlig hadde tenkt på. Hva er ekte, såklart fantorangen er ekte, men noen ganger når klasser blir for kjedelige så drifter tankene til Karin avsted. Og noen ganger tar de en mørkere vei. Tanker som, "du er et ubrukelig barn" og "alle som ikke liker fantorangen burde dø" popper noen ganger opp. Det er ingenting og være bekymret over, det er jo bare meningsløse tanker.

"Det var dette jeg fryktet.." sa moren til Karin.

"Hva? Tror du jeg er gal? Er du som alle de andre!? Hvorfor må du også se ned på meg!?" Karin skrek. Heldigvis var ikke lillesøsteren hennes hjemme.

"Ikke skrik til meg! Gå, jeg trenger litt tid alene"

Du kan enten gå, eller bli. Gå, eller bli. Gå, eller bli. Går eller løper. Løp, eller skrik. Blå, eller rød. Blød eller dø. Dø.. dø.. dø.. dø, dø dø dø dØ DØ DØ DØ DØ DØ DØ DØ DØ DDDØ!!

..

..

"Ok jeg går"

..

'Luften er kaldere om kvelden' tenkte Camilla når hun føltere den kalde luften treffe fjeset hennes. Idag var en lang dag på skolen. Hun kunne valgt å dra hjem langt før, men å gjøre lekser på skolen var lettere og bedre siden man kunne få hjelp.

Hele denne dagen var et rot. En haug andre ting skjedde, som øving til tantamen, og en haug med lekser. Greia med Karin var bare bæret på toppen av kaka. Men hun kunne ikke la det tulle med tentamen, hun bare måtte få gode karakterer, eller så kommer hun ingensteder i denne verden.

Veien hjem er lang og det føltes som å være på skolen litt lengre var et dårlig valg. Hun var sliten, ettet alt dramaet og lekser og bare alt!

Camilla gikk til bussstoppet og ventet. Hun tenkte på ingenting virkelig, bare uviktige ting. Helt til hun så en skygge stoppe rett forann henne. Det var sikkert noen hun skjente. Hun ville egentlig ikke snakke med noen men hun ville ikke være uhøflig. Så hun så opp.

"Hei" sa personen.

Camilla visste hvem det var. Det var Casper, en venn, ikke noen hun snakket med mye, men en venn.

"Hei" sa hun tilbake mens hun smilte.

"Det er ganske seint, hvorfor er du fortsatt ute?" Dette var irriterende. Hvorfor kan ikke folk bare forstå hva man vil?

"Jeg gjorde lekser på skolen i hele dag" Sa Camilla tilbake. Hun sa det på en tone som burde si at hun ikke vil snakke.

"Oja, jeg sjønner..." han tok det. Men nå er det bare verre. Det kommer bare til å være kleint.

Det gikk en liten stund der ingen sa noe. Man kunne bare høre bilene og vinden, det var egentlig ganske deilig og bare høre byen for en gangs skyld.

"Hei, hva skjedde mellom deg og hun derre jenta"

Virkelig. Det var så tydelig at han skulle spørre men fortsatt så sukket hun innvendig.

"For det første så heter hun Karin, for det andre... det er egentlig ikke noe, vi bare kranglet"

Det var noe som hun tydelig ikke ville snakke om men kanskje hun ville føle seg bedre etter å ha snakket om det.

"Er det sant at hun liker fantorangen?"

Ånei, Camilla husket nå. Hun hadde ropt at Karin likte fantorangen forann alle. Karin hadde problemer med å få venner, så hvis alle visste at hun likte fantorangen så ville ingen bli vennen hennes!

"Nei. Det er bare et rykte" svarte hun.

"Oja.... Men du sa-"

Camilla stoppet han midt i setningen. "Jeg skulle gjerne snakket, men bussen min er her"

Sa hun mens hun gikk mot bussen som nettop hadde stoppet.

"J-ja, ses"