Not alone

1934

"Dora... Jeg vet du er her, du kan ikke hjemme deg!" Hun sa det på en så leken og ekkel måte. Jeg ligger på gulvet under sengen min. Tørr ikke røre meg, livredd for at hun kan høre meg puste. Jeg kan se beina hennes, hun går rolig frem mot senga. 'Dette er slutten, det her det ender og jeg er bare 15.' Tenker jeg. Hun går rundt til siden. Jeg kan ikke se henne lenger, jeg tørr ikke vri hodet mitt i redsel om at hun oppdager meg. Tenk at for 3minutter siden hadde jeg en sjanse til å komme meg vekk, aldri komme tilbake. Nå har hun fanget meg, min eneste sjanse er at hun tror jeg ikke er her. Men hun vet, hun vet alt, inkludert at jeg ligger her. Jeg kan ikke se henne, det er helt stille jeg lytter intenst. Hun er ikke der, kanskje har hun gått? "Hallo!" Jeg setter i et skrik, de blå øynene hennes borer seg inn i meg. Jeg rygger bakover, jeg kommer meg ut fra senga. Jeg løper alt jeg kan ned trappen. "La meg være!" Roper jeg så høyt jeg kan. Hun ler, latteren fyller huset, jeg grøsser av den onde latteren. "La meg være!" Tårene triller ned over kinnene. Jeg ser inngangsdøra, der er utveien min. Så nærme, men allikevel så fjern. Jeg løper ned trappene, snubler, detter og triller ned resten. Jeg kommer meg fort opp på beina. "Og Dora..." Hører jeg fra toppen av trappen, hun ler, koser seg med synet av meg prøve å rømme fra døden. Jeg drar i døren, den er låst. Jeg vrir på låsen, den vil ikke åpne seg. "Nei..." hulker jeg. Snur meg rundt og detter ned på gulvet. Ser på henne gå sakte og rolig ned trappen, mens hun ler den grufulle latteren sin. "Jeg sa det. Du kan ikke gjemme deg." Hun står forandre meg, drar opp en kniv fra støvlen. Hun ser skakkt på meg med et 'stakkars deg' blikk. "Nomen, er du helt fortapt?" Tårene triller og jeg gråter så mye at jeg ikke får puste. "Vær så snill! La meg gå." Jeg folder hendene i et håp om at hun skal slippe meg. Det er da jeg skjønner det, idet den verste latteren settes igang, dette er bare gøy for henne... Det siste jeg ser er kniven i en vill fart mot strupen min, etter der... Ingen ting.

2014

Det er fredag og skolen er ferdig. "Jessie!" Det er Amina som roper på meg, bestevennen min. Jeg stopper å venter på henne. "Jeg lurte på om du ville sove over hos meg i helgen?" Hun smiler. "Ja! Skal bare spørre mamma." Jeg sender mamma en melding hvor det står at jeg lurer på om jeg kan sove hos Amina i helgen. "Du? Du vet det huset hvor alle sier at den jenta ble drept?" Jeg ser på henne, lurer på hvorfor hun vil prate om det. "Ja..." sier jeg usikkert. "Vi skulle ikke overnatte i det da?" Hva er galt med den jenta tenker jeg. Kanskje det hadde vært litt morro? Du vet, overnatte i et hjemsøkt hus. "Ja, viss du så gjerne vil." Vi begynner å gå hjem over.