Solveig nøt været. Hun satt på stranden og solte seg. Været var så vakkert i dag. Hun reiste seg opp og gikk på den myke sanden bort til vannet. Hun gikk til vannet nådde magen og stoppet opp.vannet var litt kaldt og kulden strøk henne som om hun nettop hadde drukket en slush på 10 sekunder. Hun fikk frysninger men gikk videre . Hun lukket øynene og det ble varmere. Hun hørte stemmer rundt seg. Som skrek noe til hun. Men hun bare hørte de ikke. Hun gikk videre og videre til vannet hadde nådd øynene hennes. - hun klarte ikke å puste lenger. Hun prøvde og få seg opp av vannet men klarte det ikke. Hun falt sammen på bunnen som en liten død fisk som ikke klarte og redde seg selv.
Solvei åpnet øynene og fikk se moren. "Solvei! Du er våken! Åh! Takk og lov! Hva var det du holdt på med i vannet?!" Solvei ser sliten rundt seg. Hun ligger på et sykehus med masse ledninger. Hun svarer svakt "Jeg vet ikke.. hva gjør jeg her?" Moren så på hun en stund før hun svarte. "du druknet nesten. Du har ligget i koma i en uke" Solvei så på moren og begynte og huske mere av det som skjedde. "Jeg husker at det var noe som førte meg i vannet. -At det var noe der.. at jeg hadde noe viktig og gjøre der... det føltes så fredfullt der jeg gikk!" Sa Solvei redd. Moren så på hun med tvil i blikket. "Ja ja. Men du er våken i hvert fall! Jeg skal si ifra til legene at du er våken og hvis vi har flaks blir du sluppet ut i morgen." Solvei lukket øynene sakte og sovnet...
Legen begynte og snakke til hun og hun våknet. Han så på hun mens han snakket."Du skal gå nå. Vi skal skrive deg ut" Solveig ble lettet. Hun tok på seg noen klær mamma hadde gitt hun og gikk ut til hun. "Hei" sa hun. Moren så redd ut. "Jeg er så glad det ikke gikk verre en dette. Men nå skal vi hjem. Kom." Solvei fulgte etter moren mens noe i tankene hennes sa noe til hun: Du har makt ... Makt du ikke kan forestille deg..
