Hemmeligheten

Del 2: Mandag 28. februar

Etter 30 min begynte folk å komme ut fra flyet, vi ventet i spenning men det var ikke så mye tegn til tvillinger?
Sirka 5 min etter alle hadde gått ut av flyet kom det 1 man å sa at vi måtte holde oss rolig. Vi var jo ikke de eneste på flyplassen, det var sirka 10 andre små unger der som snart var på vei til å gråte. Etter mannen hadde sagt i fra kom de ut fra flyet! Det var helt kaos, men vi så at med en gang folk hadde fått tatt bilde så stakk de. De aller fleste kom for bilde og ikke å snakke med dem.
Jeg ville jo selvfølgelig ha bilde med dem men det var bare Marcus som var ledig. Jeg snakka litt med han mens Emilia snakket med Martinus. Han var så hyggelig og snill mot meg at jeg nesten ble litt forelsket! Vi tok bilde så gikk vi videre til parkeringen, jeg snakket med Marcus hele turen til bilen, det var som om vi hadde kjent hverandre en god del lenge før!
Guttene måtte gå til bilen, den sto ute så vakten dro de med seg. Jeg kunne se fjeset til Marcus, han så ikke så glad ut. Jeg prøve å rope på han men vakten dytta meg vekk, men da jeg prøvde å løpe forran tok vakten tak i hånden min og skrek
"La Marcus være i fred" og kasta meg i bakken så jeg falt på rumpa.
Marcus så etter meg men fikk ikke kontakt med øyene mine. Når jeg reiste meg opp for å koste buksa mi var alle vekke. Ikke en gang Emilia var der, alle følgte etter guttene mot bilen og jeg prøvde å ta de igjen. Da jeg skulle til å løpe over veien kjørte en stor bil med Marcus og Martinus inni. Det var for sent, jeg rakk aldri å si hade til han.
Hva er det jeg egentlig driver med? Jeg gikk bort til busstoppet ved inngangen da mobilen min ringte, det var Emilia. Jeg orket ikke det nå, hun sviktet meg. Bussen var 10 min forsinket, jeg fikk meldinger av Emilia hele tiden der hun lurte på hvor jeg var.
Da jeg kom hjem la jeg i fra meg mobilen på lading og gikk i dysjen. Mamma kom inn med håndkle og sto i døråpningen i 2 min før hun sa noe.
"Emilie ringte" sa hun spørrende.

"Å?" sa jeg og latet som jeg ikke forsto hvorfor.
"Hun lurte på om du kom deg trygt hjem etter du falt?" sa hun og lente seg inntil dørkarmen.
"Åja, jeg falt på grunn av mye pressing når alle ville ta bilde med de to guttene" sa jeg å lo lott.
"Åja, haha" sa hun å gikk ut.
Jeg så meg i speilet og bare hatet det, ikke det at jeg hatet hvordan jeg så ut men hvor trist jeg så ut. Jeg tok på meg ett håndkle og gikk for å hente mobilen min, jeg åpnet ikke mobilen jeg bare tok den med meg i tillfelle npen skulle ringe.
"Rikke?!" ropte mamma. Mamma kaller meg bare Rikke i steden for Ulrikke, jeg vet ikke helt hvorfor, men hun har på en måte alltid gjort det.
"Ja?" ropte jeg tilbake før jeg tok på meg klærene igjen.
"Skal du bli med å handle etterpå?" ropte hun.
Det ville jeg veldig gjerne, bare for å få noe annet på tankene mine.
"Ja takk mamma" sa jeg da jeg gikk inn på vaskerommet med håndkleet mitt.

Jeg og mamma dro ut i bilen og kjørte til butikken. Vi skulle handle litt klær og mat til i morgen. Jeg og mamma splittet oss så vi kunne finne det vi ville ha til middag i morgen, da en jente kom opp til meg. Hun hadde brunt kort hår og så ut som hun var 13 år.
"Hei du, er dette deg?" spurte hun og viste meg ett instagram innlegg.
Alt gikk i svart for meg!
"Hvem har lagt ut dette?" spurte jeg høyt.
"Marcus og Martinus!" sa hun helt fornøyd.
Jeg løp ut fra butikken og tok frem mobilen, hele hjemskjermen var fullt av meldinger, likes og alt!